ARGUMENTER OG FØLELSER: Siv Jensen, Kristin Halvorsen og Knut Arild Hareide er blant Norges mest profilerte politikere, med mange tilhengere – og mange motstandere. Lytter vi virkelig til argumentene til politikere vi misliker? Nei, skal vi tro nobelprisvinneren Daniel Kahneman, som i en ny bok viser hvordan vi lojalt sverger til våre egne fordommer, mens vi holder kompliserende nyanser på avstand. ARKIVFOTO: FREDRIK VARFJELL, SCANPIX
Sannheten om mennesket: Vi er intellektuelt late, fulle av fordommer, og vi trekker konklusjoner på sviktende grunnlag hele tiden. Er det rart de politiske debattene sporer av?
Vi begynner søndagen med et helt enkelt regnestykke. Du trenger ikke blyant og papir, bare lytt til din egen intuisjon:
En tennisracket og en tennisball koster til sammen 1100 kroner.
Racketen koster 1000 kroner mer enn ballen.
Hva koster ballen?
Et tall vil trolig flimre for øynene dine nå: 100 kroner.
Om det svaret er det å si at det er intuitivt, det er forlokkende – og det er galt. Intuisjonen din har lurt deg – igjen (riktig svar er forøvrig 50 kroner).
Regnestykket er hentet fra den mest fascinerende boken jeg har lest på lenge; den israelsk-amerikanske nobelprisvinneren Daniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow. Boken er et svimlende bukkeritt gjennom Kahnemans og andres forskning i grenselandet mellom psykologi og økonomi, om hvordan og hvorfor vi mennesker tenker og handler som vi gjør.
Til grunn for Kahnemans tenkning ligger en besnærende enkel inndeling av måten hjernen vår fungerer på (som ikke har noe med hjernehalvdeler å gjøre). Det Kahneman kaller System 1, opererer raskt og automatisk, med liten eller ingen intellektuell innsats og lav viljekontroll. Det forer oss kontinuerlig med inntrykk, intuisjoner og følelser. Det er dette «systemet» som nettopp (trolig) fikk deg til å trekke en forhastet og forfeilet konklusjon om prisen på tennisballen.
System 2 trår inn der system 1 kommer til kort, med analyse, logikk, konsentrasjon og ettertanke. Det kunne enkelt ha hjulpet deg til å regne ut hva tennisballen faktisk kostet. Får det nok tid på seg, kan det være riktig fikst.
Kahneman har mye godt å si om system 1, som han beskriver som «helten» i boken sin. Hver eneste dag tar vi en endeløs rekke med beslutninger uten å reflektere over det – som hva vi sier i samtaler med andre, reaksjonene våre som bilførere, maten vi handler. De aller, aller fleste beslutningene er gode og riktige. Vår intuisjon – også kalt «intelligens i 100 km i timen» – kan gi fantastiske utslag, som når erfarne brannfolk stormer ut av et brennende hus like før det raser sammen. De kan ikke riktig forklare hvorfor, de bare gjør det.
Men system 1 kan også være utilregnelig og upålitelig, og vil ofte trenge hjelp fra det mer omstendelige system 2. Som Kahneman påpeker: Alle mennesker har opplevd å ikke fortelle noen å dra pokker i vold, fordi de har tatt seg i det i siste liten. Det tenksomme system 2 har da grepet inn og stoppet noe som det følelsesstyrte, intuitive system 1 helt overilt har ansporet oss til å gjøre. Indre konflikter mellom en automatisk reaksjon og en intensjon om å kontrollere foregår i oss hele tiden.
Problemet er dette: Vi er slappfisker av natur, og unngår krevende (og ikke fullt så krevende) tankearbeid så sant vi kan. Vi er også tungt styrt av våre egne fordommer, som Kahneman viser gjennom en lang rekke frydefulle eksempler.
Vi har en «underlig tillit til alt det vi tror vi vet», og «er ute av stand til å erkjenne det fulle omfanget av vår egen uvitenhet og usikkerheten i den verden vil lever i». Interessant nok er eksperter og ledere ofte de verste blant oss, fordi de lever opp til folks forventninger om å opptre med sikkerhet og autoritet, noe som bare øker rekkevidden av de feilene de begår. Også de må ofte stole på intuisjonen, for ingen har tid til å trekke på system 2 i alle beslutninger.
Hjernen vår driver oss ustanselig på jakt etter årsakssammenhenger og virkelighetsmønstre som ikke eksisterer, men som det blir lettere å finne i omgivelsene jo mindre vi vet. Vi er ikke bare blinde for det åpenbare, men også for vår egen blindhet. Noe av det viktigste vi bør gjøre i hverdagen, er samtidig noe av det vanskeligste: Å mistro våre egne følelser og sanseinntrykk.
Tenk etter selv: Hvis du virkelig misliker en politiker, la oss si Per Sandberg eller Kristin Halvorsen – lytter du da virkelig til argumentene deres, som et mulig korrektiv til dine egne oppfatninger? Eller hører du stemmen deres, ser TV-bildet, og slår av ditt eget intellekt?
Sannsynligheten er størst for det siste, for vi har en hang til å like (eller mislike) alt ved et menneske, og stenge ute alle forvirrende og forvanskende nyanser. Det gjelder også for selve tenkningen vår, eller mangel på sådan: Når vi tror på konklusjonen i en sak, legger vi selv kvalifiserte motforestillinger til side. Vi vil med stor sannsynlighet tro på alt som kan støtte denne konklusjonen, selv om det isolert sett er tøvete.
Kahneman går enda lenger: Vi holder oss med noen av våre viktigste meninger og trosoppfatninger uten noen som helst form for bevis eller underbygging, simpelthen fordi vi deler dem med folk vi stoler på og er glade i. Mennesker kan utvikle klokkertro på nær sagt enhver overbevisning, uansett hvor absurd den er, så lenge den deles av et samfunn av likesinnede.
Klan- og felleskapsfølelsen er ofte viktigere enn tiltroen til vårt eget intellekt.
Vi unngår krevende tankearbeid så sant vi kan
Rekkevidden av Kahnemans logikk er stor. Alle som tror på spådommer om fremtiden og på økonomiske kalkyler, for eksempel over lyntog eller olympiader eller motorveier, bør lese boken. De vil bli skuffet. Boken er også spekket med nedslående fakta om selv velutdannede menneskers evne til å lese, forstå og anvende statistikk, som vi bare ytterst motvillig lar overstyre våre tilfeldige oppfatninger eller personlige erfaringer.
Alle som tror de vet hvordan de skal gjennomføre et jobbintervju for å finne den rette kandidaten, vil også få mye å tenke på. For ikke å snakke om dem som tror at aksjeanalytikere er spesielt gode til å se inn i fremtiden og «slå markedet». Det er de ikke – og det er tungt belagt med forskning.
Thinking, Fast and Slow kan leses som en bok om rasjonalitetens grenser, noe som burde oppta oss tungt etter massakren 22. juli, og den til tider opphetede debatten i ettertid. Den er også relevant for klimadebatten, EU-debatten, Midtøsten eller andre stridsspørsmål som virkelig skiller oss politisk.
For alle som drømmer om diskusjoner uten usakligheter og sjikane, utelukkende basert på fakta og saklig argumentasjon, er boken en bøtte med iskaldt vann. Den handler tross alt om mennesker.
Samtidig er Kahnemans bok i seg selv en strålende manifestasjon av muligheten for rasjonalitet: Sylskarp og sprenglærd. Skrevet med et humør og en lekenhet som bare de aller fremste akademikerne våger eller mestrer, er det en humanistisk grunntone i boken, og den oser av mennesketro, alle våre menneskelige svakheter til tross.
Les den og bli klokere – eller litt mer ydmyk.