Å gjøre soloplanlegging av terror straffbart, vil kun være en papirtiger som skaper falsk trygghet.
I går ble to menn domfelt i Oslo tingrett for å ha planlagt å sprenge den danske avisen Jyllands-Posten. Dommen er ikke bare en prestisjesak for PST. Den er historisk i den forstand at ingen tidligere er dømt for terrorplanlegging i Norge.
Kun i få, spesielle tilfeller åpner norsk rett for å straffe forberedende handlinger, som planlegging. Begrunnelsen er at slike forberedelser ikke gir tilstrekkelig uttrykk for en forbrytersk vilje. At de domfelte ville gått fri dersom forberedelsene ikke var gjort i fellesskap, har aktualisert debatten om det også bør bli straffbart å planlegge terrorhandlinger alene. Det vil vi sterkt advare mot.
Å kriminalisere selve tanken om å begå en terrorhandling, er åpenbart uheldig.
Prinsipielt sett vil det svekke personvernet, fordi det samtidig utvider PSTs mandat til å drive overvåkning av privatpersoner. Fryktspiralen etter 11.septembar har allerede utstyrt våre hemmelige tjenester med tilstrekkelig romslige fullmakter til romavlytting, hemmelig ransaking og telefonkontroll. Selv om PST har en klar egeninteresse i et utvidet mandat, vil det kunne gjøre både samfunnet og sikkerhetstjenesten en bjørnetjeneste ved å skape urealistiske forventninger til hva som faktisk kan avverges.
Videre straffehjemler har dessuten åpenbare praktiske svakheter. Det er tilnærmet umulig å finne ut, og langt fra bevise, hva som foregår i hodet på en enkeltperson. Ikke engang døgnkontinuerlig overvåkning vil kunne avsløre kriminelle tanker. Muligheten for å få noen dømt for såkalt soloplanlegging vil derfor være minimal. En lovendring vil bli en papirtiger, som kun bidrar til å signalisere handlekraft, skape falsk trygghet og urealistiske forventninger.
Kravene om skjerpet kontroll og overvåkning kjennetegner en utvikling som har preget hele Vesten siden 11. september 2001. Men forestillingen om at terrorhandlinger kan avverges, hvis man bare bruker alle tilgjengelige maktmidler, er illusorisk. En lovendring vil ikke avhjelpe sikkerhetssvikten som 22. juli-terroren avdekket, og er i dette tilfellet verken nyttig eller forsvarlig.
La oss i stedet akseptere at vi ikke kan beskytte oss mot alt, og at tryggheten ikke lar seg gjenopprette ved hjelp av strengere sikkerhetstiltak. Og la oss for all del unngå at strenge straffehjemler vedtatt i et irrasjonelt fryktklima er det monumentet som står igjen etter 22. juli.