Gulrot- og pisk- mentaliteten; kan passe for esler, men ikke for forhandlinger med en nasjon som er ti ganger eldre enn deres egen, skriver den amerikanske reporteren Stephen Kinzer om USA og Iran i sin siste bok.
GAMLE KULTURNASJONER: USA bør basere seg på de eldste demokratiene i området, nemlig Tyrkia og Iran, istedenfor Saudi-Arabia og Israel, ifølge Stephen Kinzer. Alle som er opptatt av demokrati, bør lese boken hans, skriver Elisabeth Reehorst. På bildet en av moskeene i Isfahan i Iran. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Midt oppe i «den arabiske våren»s ikke like søte etterspill, bør alle demokratiforkjempere lese: «Reset Middle East», av den amerikanske journalisten Stephen Kinzer; mangeårig korrespondent for New York Times i Tyrkia. Boken er egentlig en oppfordring til det amerikanske regimet om å skifte ut sine sterkeste allierte i Midtøsten. Istedenfor Saudi-Arabia og Israel – «hvor de bare har gjort Israels framtid mer usikker» – bør de basere seg på de eldste demokratiene i området, nemlig Tyrkia og Iran.
Noe sjokkerende for enkelte å stille disse to landene i relieff– men svært kloke tanker for å dempe de som er ivrigst til å støtte opprørene i Midtøsten; de som tror at det bare er å styrte en tyrann, så kommer demokratiet mer eller mindre av seg sjøl.
To ulike diktaturer
Han tar for seg de to landenes historie de siste vel hundre årene – og peiker på likheter og ulikheter. Ingen av dem har vært kolonier. «Fedrene» for den moderne utviklingen levde på omtrent samme tid – Mustafa Kemal Atatürk i Tyrkia, og Reza – etter hvert sjah – i Iran. De var begge besatt av å forandre sine konservative samfunn til moderne stater med sekulært styre.
De var begge vestlig utdannet og virket i en urolig tid like etter første verdenskrig, da Det osmanske riket ble oppløst og koloniveldet ble reorganisert. De utviklet seg begge til mer eller mindre diktatorer – men mens Atatürk trakk seg tilbake før hans tid var omme, ble Reza til slutt tvunget fra tronen av sine gamle fiender, engelskmennene.
Thrilleren om Atatürk
Begge satt lenge med makt og fikk utrettet mye. Fortellingen om Kemal Atatürk er mer spennende enn en thriller. Den gir en djupere forståelse av mye som skjedde i Tyrkia etter oppløsningen av det osmanske riket, blant annet bakgrunnen for armenernes skjebne. Også her spilte engelskmennene en viktig rolle; de ville ha sin del av osmanernes rike siden det hadde vært tyskvennlig på dødsleiet. Tyrkia vant det avgjørende slaget om Anatolia – men engelskmennene ville likevel ha sin del, og Kinzer er ikke nådig når han beskriver deres brutale gjerninger.
Tyrkia endte opp som en minimumsstat – men fikk sin demokratiske grunnlov i 1921 som slo fast at landet er en republikk. Den ble utvidet og forandret i 1924; den gjeldende i dag er fra 1982.
Iran tilkalte USA-hjelp
Kinzer trekker fram det militæres sterke stilling, som er en arv fra statens utgangspunkt – det var viktig å ha en sterk sekulær motmakt til den tradisjonelle sultan-islamske gjennomsyringen av samfunnet. Han vurderer den demokratiske utviklingen som positiv, med perioder der det går opp og ned, men mener at det militære i dag har utspilt sin rolle som en sjølstendig «vaktbikkje». Iran hadde sin konstitusjonelle revolusjon noe tidligere – i 1906. De startet sterkt med to valg, og et motkupp ble slått ned. Kvinners stilling ble forbedret, offentlig undervisning igangsatt.
Demokrati er ( …) en måte å møte verden på
Religiøse minoriteter ble sikret adgang til parlamentet. Men forholdene lå ikke til rette for å få konsolidert dette videre – og i 1911, da Russland og Storbritannia var blitt enige om å dele innflytelsen over landet mellom seg, hyret parlamentet amerikaneren Morgan Shuster, en slags omreisende ambassadør som hadde meklet i flere andre stater, til å få orden på sakene. Kinzer peiker på hvor naturlig det var for iranerne på den tiden å tilkalle hjelp fra USA – et land som også hadde erfaring med å rive seg løs fra Storbritannias imperialistiske grep.
Russere og briter saboterte
Shuster startet med å få godkjenning fra parlamentet for å påtvinge alle statens skattelover. Dette likte den russiske tsarens folk dårlig, og sammen med britene saboterte de – og lyktes.
Russerne forsvant etter revolusjonen i 1917, men engelskmennene klorte seg fast sterkere enn noen gang – Iran hadde olje. Avtalen om The Anglo-Persian Oil Company ble mottatt med opptøyer – men parlamentet hadde ingen makt til å si nei. Sjahen var svak, og utviklingen av landet sto i stampe – inntil en tidligere general i en kosakkbrigade kom til makten. I 1926 ble han kronet som sjah; Reza Pahlavi.
Drev hardhendt modernisering
Som Kemal Atatürk i Tyrkia, tok han over et «ødelagt og elendig, fattig land.» Som Atatürk satte han i gang en hardhendt modernisering, der han hele tiden skjelte til sin nabo. Han fikk bygd veier og jernbaner, telefon og telegraf, skoler og universitet. Han prøvde å redusere de geistliges makt – også i familiepolitikken.
I 1935 gikk han så langt at han forbød kvinner å gå med tildekket hode ute. Men han fikk mange flere fiender enn Atatürk – religionen og tradisjonen satt mye sterkere i iranerne, og Reza sjah var ikke en fintfølende intellektuell og dandy som Atatürk; han var en enkel soldat og familiemann.
Styrtet ved kupp
Igjen skulle britene vise seg å bli de som forandret Irans historie – de avsatte sjah Reza i 1941, da han ble for tyskvennlig for dem. På tronen satte de hans sønn, Mohammed Reza. Han balanserte makten så godt han kunne, og fungerte ganske bra rundt tiårsskiftet 1940/50.
Igjen snudde det, denne gangen i 1953, da Irans valgte statsminister, Mohammed Mossadeq, fikk parlamentet med seg på å nasjonalisere oljen. Denne gangen var ikke Storbritannia aleine om å aksjonere – de fikk hjelp fra den staten som iranerne tidligere hadde stolt på, USA. Det ble iverksatt et kupp mens sjahen forlot landet, for kort tid etter å komme tilbake som USAs «beste venn».
Islamistene best organisert i 1979
Regimet ble mer og mer diktatorisk og korrupt, og folket fikk etter hvert nok. Revolusjonen i 1979 var støttet av det store flertallet av folket, men utviklingen etterpå ble ikke som svært mange hadde forventet og håpet. Årsaken var at islamistene, under ledelse av Khomeini, var de suverent best organiserte. Og kort tid etter gikk Irak – med USAs velsignelse – til angrep på Iran, en krig som skulle vare i åtte år.
Kinzer vil rette opp det negative forholdet mellom landene: «Hvis amerikanerne kunne forstå at Iran ikke er skjebnebestemt til å være deres fiende for alltid, men faktisk kan bli deres partner, hvordan skulle de nærme seg? For det første skulle de slutte å komme med offentlige krav og trusler …. De skulle forlate gulrot- og pisk- mentaliteten; den kan passe for esler, men ikke for forhandlinger med en nasjon som er ti ganger eldre enn deres egen. De skulle reflektere over hvordan president Nixon lanserte sitt diplomatiske gjennombrudd med Kina.»
Partner ikke
Han innrømmer at det kan være vanskelig i dag; men ting kan forandres, og USA må ikke ødelegge grunnlaget for et mulig framtidig partnerskap.
Han har utvilsomt rett – det er ikke tilfeldig at det var Storbritannias ambassade som ble stormet 28.11.2011. Fenomenet USA har utvilsomt stor støtte i folket, om ikke regimet. De siste truslene forbedrer definitivt ikke forholdet.
Bokens oppsummering gjelder ikke minst for de arabiske opprørslandene:
«Historiene til det moderne Tyrkia og Iran viser at demokrati kan slå rot hvor som helst, men bare over generasjoners spenn. Det kan ikke framkalles bare ved å proklamere en grunnlov eller å avholde et valg. Demokrati er ikke en hendelse, men en måte å møte verden på, en altomfattende tilnærming til livet. Bare lange år med erfaring kan gjøre det virkelig.»
fakta
Stephen Kinzer
Amerikansk forfatter og reporter.
Korrespondent for New York Times gjennom flere tiår.
Har være bla. vært reporter i Latin-Amerika, Berlin og Istanbul.
Underviser i journalistikk og USAs utenrikspolitikk ved universitetet i Boston.
«Reset Middle East: Old Friends and New Alliances: Saudi-Arabia, Israel, Turkey, Iran» kom ut i 2010.
KILDE: WIKIPEDIA