Velbegrunnet frykt for forfølgelse

Om etiopiske flyktninger virkelig skal tvangsreturneres, vil jeg som mangeårig forsker på Etiopia ha stor sympati med nordmenn som går til sivil ulydighet, ved å gi dem mat og husly, å gjemme dem for å unngå at noen sendes til torturcellene.

MÅ DRA: Nathan (6) fra Ytre Arna og foreldrene hans (bildet) er blant etiopierne som kan sendes tilbake til en uviss fremtid i Etiopia. ARKIVFOTO: GORM K. GAARE

 

26. januar var en svart dag for menneskerettigheter både i Norge og Etiopia, og spesielt for etiopiere i Norge. Dagsnytt meldte at Utenriksdepartementet har undertegnet en returavtale med Etiopia, og gir alle «ureturnerbare» etiopiere i Norge et valg om enten å reise «frivillig» innen 15. mars med litt penger som starthjelp, eller å bli tvangsreturnert uten penger.
Samme dag kom meldingen fra CPJ (Committee to Safeguard Press Freedom Worldwide) i New York, om at journalist og blogger Elias Kifle ble dømt til døden i Etiopia, riktignok i absentia – han greide å flykte til USA. To andre journalister (en av dem en kvinne) ble dømt til fengselsstraffer på 14 år og en bot på 33.000 birr hver – en oppnåelig sum for en journalist i den fattige «private» pressen i landet. Fem timer senere sendte CPJ en korrektur som oppklarte at Elias Kifle ikke fikk en dødsdom, men livsvarig fengsel. Den som vet hvordan det ser ut og hva som foregår i etiopiske fengsler, vet at de berørte knapt kan se det som en mildere dom.

Forbudte intervjuer
SOCEPP (Solidarity Committee for Ethiopian Political Prisoners – med sete i Berlin og Winnipeg) tilføyer to videre personer som ble dømt til 17 og 19 år i fengselet (en av dem også en kvinne). Deres eneste forbrytelse var at de rapporterte om volden etter valgene i 2005, og/eller publiserte intervjuer med medlemmer av grupper regimet betegner som «terroristiske organisasjoner», ifølge de nye antiterrorlovene.
Disse er så vidt formulert, at enhver opposisjon mot regjeringen kan lett bli definert som «terrorisme». Journalistenes intervjuer ble tolket som støtte, og er dermed belagt med høye straffer, inkludert dødsstraff.

Vi husker sultestreiken
Vi har fremdeles i ferskt minne den dype fortvilelsen som kom til uttrykk i februar i fjor, da 40 etiopiere sultestreiket i kirkeasyl i Oslo Domkirke. Jeg kjenner til etiopiere som fikk avslag på sine asylsøknader fordi UDIs saksbehandlere tvilte på deres utsagn om at de arbeidet for OLF (Oromo Liberation Front, i Etiopia forbudt, beskyldt for terrorisme).
De visste ikke hvem OLFs formann var, hadde ikke medlemskort, og kjente ikke organisasjonens lokale nettverk. Selv en som sa han som guttunge ble brukt av sin onkel som kurer for OLF, ble ikke trodd, med samme begrunnelse. Men i den illegale hverdagen gir OLF medhjelperne ikke mer informasjon enn absolutt nødvendig for å utføre et oppdrag. Det ville medføre stor fare for fengsling, tortur og opprulling av motstandsarbeid. Av samme grunn får de heller ikke utstedt medlemskort. 

Har en annen kalender
I Norge skaper dessuten omregning fra etiopisk til europeisk kalender stadig rot i papirene. Nordmenn tror gjerne at noen lyver, om han oppgir feil fødselsdag, eller forskjellige datoer for arrestasjon. Men omregningen av datoen fører til mange feil. Slik fikk mange asylsøkere avslag. Men de kunne hittil ikke returneres mot sin vilje.
Inntil gårsdagens kontrakt. Nå kan de tvangsreturneres. Det skaper fortvilelse. I Bergen tenker vi på den unge moren fra Sri Lanka, som for to uker siden tok sitt og sin sønns liv, heller enn å bli tvangssendt tilbake og risikere døden, eller et liv uten framtid. Hun hadde fått avslag fordi norske myndigheter ikke trodde på hennes utsagn at hun hadde som 16-åring vært soldat i Tamiltigrenes milits. En slik skjebne er en for mye.

Vi sulter dem ut
Like umenneskelig er det selvfølgelig å sulte «ureturnerbare» ut til de drar «frivillig». Å nekte dem skattekort, arbeid, og dermed å ernære seg selv, kan bare karakteriseres som brudd på menneskerettighetene. Norge har vært med å utarbeide konvensjonene og har ratifisert dem.
De er blitt en integrert del av norsk lov. Norge kan ikke være bekjent av at mennesker sultes ut for å tvinge dem og reiser til en ukjent skjebne. Mens vi nyter vår rikdom i fred.
Arresterer dem ikke straks

Nå kan de tvangsreturneres. Det skaper fortvilelse

Svært få flyktninger som returnerte til Etiopia, er blitt arrestert ved ankomst. På flyplassen finnes det en liste over ettersøkte kriminelle. Men myndighetene er smarte nok til å la flyktningene gå hjem fritt. De vet at enhver må registrere seg der han bosetter seg. Papirene fra tidligere bopel følger etter. 
Blir de tatt senere, gjerne ved en eller annen «opprenskning», så hører ikke Ambassaden om det. Skulle noen spørre etter, så lover myndighetene en undersøkelse. Den ender gjerne med beskjed om at dette var en kriminalsak, uten sammenheng med tidligere asylsøknad i Norge.

Lytt til Etiopia-kjennerne
Hvorfor kan ikke norske myndigheter høre litt mer på forskere som kjenner situasjonen i distriktene i Etiopia, med opp til 40 års forskningsarbeid i landet? Vi vet hvor forskjellig lokal praksis er fra loven, hvor store forskjellene er i fengslene, i domstolene, i politiets praksis, særlig utenfor byene.
Altfor mange lokale partiledere ser seg sjøl som partiets og derfor statens utøvende makt, suveren på lokalt plan. Ikke for det: Alt som sies om Etiopia stemmer noen steder, ikke andre. Så forskjellig er lokal praksis. Det finnes mange gode lokale ledere som prøver å anvende loven til beste for alle. Men de er dessverre heller unntaket enn regelen, og de sitter mindre trygt enn opportunistene som gjør hva de tror de overordnede forventer. Da hjelper det lite om statsminister Meles Zenawi garanterer fair behandling av returnerte flyktninger. Lokalt er politiet enerådig, og partisjefen er loven.

Har grunn til å få asyl
Med antiterrorlovene har staten dessuten gitt seg selv et «legalt» verktøy for å forfølge med harde straffer alt som smaker motstand mot regjeringen. Lokale pamper bruker dette for å vise at de er vaktsomme mot statens fiender. De vet at det gir dem straffrihet og frihet fra ansvar og oppfølging, så lenge de ikke rokker ved interessene til sentrale myndigheter. Og dommerne vet at de kan straffes hardt for avgjørelser som går mot regjeringens vilje.
Kan vi stole på at de vi sender hjem med tvang vil få være i fred, når de respekterer loven? Kan vi forvente at de føler   seg trygge? Konvensjonene fastslår at «velgrunnet frykt for forfølgelse» er tilstrekkelig grunn for å få asyl. Og at staten har bevisbyrden.

Må unngå torturcellene
Om etiopiske flyktninger virkelig skal tvangsreturneres, vil jeg som mangeårig forsker på Etiopia ha stor sympati med nordmenn som går til sivil ulydighet, ved å gi dem mat og husly, å gjemme dem for å unngå at noen sendes til torturcellene. Derfra har vi hørt mange forferdelige historier. 
Privatpersoners engasjement kan dessverre vise seg å være eneste mulighet for å beskytte vår samvittighet og vårt menneskeverd. Og for å hindre at en framtidig statsminister må på Norges vegne be om unnskyldning i Etiopia.

fakta
returavtale
Alle land har plikt til å motta egne borgere.
Gjennom en returavtale, eller tilbaketakelsesavtale, forplikter to lands regjeringer seg til å ta tilbake sine egne borgere, når vedkommende ikke har lovlig opphold i landet som vil returnere asylsøkeren.
Etiopiske borgere har gjennom mange år vært en stor asylsøkergruppe i Norge.
26. februar undertegnet Norge og Etiopia en returavtale i Addis Abeba.
Asylsøkere fra Etiopia frykter fengsel og tortur ved å returnere til hjemlandet.
I Ytre Arna utenfor Bergen har foreldrene til Nathan (6 år) bodd i 8 og 10 år. Familien kan nå sendes tilbake til Etiopia.
KILDE: STAVANGER AFTENBLAD, NTB

Tags: ,

Kommentarer