Behovet for en ny læreplan i norsk er åpenbart, men å svekke nynorsken løser ikke problemet.
ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
ER DET IKKE GODT å ha nynorsken som hoggestabbe når norskfaget blir for krevende og læreplanen for omfattende! Nynorskingene og fjøslatinen deres har jo lenge vært hatobjekt – ikke bare for skoleelever, men også for mange lærere. Kanskje er tiden inne til å rette skytset en annen vei; mot skrivebordspedagogene som de siste par tiårene har gjort norsk i skolen til et fag så stort og omfattende, og med så fordringsfulle kompetansemål, at det kan skremme en viss mann på flat mark.
Bare ti prosent av norsklærerne i ungdomsskolen og videregående mener at arbeidsmengden er passelig, viste en undersøkelse i fjor. Da går det på motivasjonen løs, både hos elever og undervisere.
En gjennomgang av den 16 sider lange læreplanen i norsk viser at den inneholder krav som kan gjøre både lærere og elever skjelven. Det er aldeles utmerket at man setter høye mål for hva elevene skal sitte igjen med etter endt skolegang, men hvor blir det av realismen? Under hovedområdet språk og kultur kreves det f.eks. at «elever skal utvikle en selvstendig forståelse av norsk språk og litteratur og innsikt i hvordan språk og tekst har endret seg over tid og fortsatt er i endring.» De skal også «få kunnskap om språket som system og språket i bruk i en rekke eldre og nyere tekstformer.» I tillegg skal de forholde seg til «tradisjoner i norsk teksthistorie i et sammenlignende perspektiv mellom nåtid og fortid i forhold til impulser utenfra.»
INGEN LITEN OPPGAVE, gitt et begrenset timetall og alt det andre som også utgjør norskfaget. Samtidig som målformuleringene er ambisiøse så det holder, er de så vage at mang en lærer må være i villrede med hensyn til hva som faktisk kreves, og hva som er veien til målet. Dette er oppskriften på frustrasjoner og stress. Som grunnleggende ferdigheter listes opp å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, å kunne lese – som også innebærer å kunne finne informasjon i ulike tekster, å beherske begrepsutvikling, resonnering og problemløsning, og å kunne bruke digitale verktøy for å mestre nye tekstformer og uttrykk.
Det er nettopp hovedområdet språk og kultur som synes å bli bøygen for mange. Av elever som går siste år på videregående med studieforberedende program, kreves det f.eks. at de skal kunne «beskrive og sammenligne de nordiske lands språksituasjon og språkpolitikk». Det er altså viktigere enn å beherske sidemålet. Ekstra interessant blir det i lys av at bare 35 prosent av dem som skal undervise i dette mener at de har tilstrekkelig kompetanse i nabospråkene, slik en undersøkelse i regi av Språkrådet viser.
ET ANNET KRAV i samme gate går ut på at elevene skal kunne «forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste århundredene». Ingen liten oppgave; jeg skulle ønske jeg var i stand til å besvare den på en eksamen. Og jeg skulle ønske jeg kunne føle meg trygg på at norsklærerne i videregående skole er klare til å gi faglig overbevisende undervisning i dette.
Det hadde vært fantastisk om elevene, eller i hvert fall en stor del av dem, var i stand til å takle disse og flere andre oppgaver på omtrent samme nivå. Men ikke med min beste vilje får jeg meg til å tro at det forholder seg slik. Kulturforståelse er vesentlig, men det krever også en grad av modning som vi knapt kan forvente av tenåringer.
DEN ALLER FØRSTE setningen i læreplanen understreker norskfagets viktighet for «kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling.» Elevene skal rustes til deltakelse i samfunnsliv, arbeidsliv og en demokratisk offentlighet i vid forstand. Det er farlig å undervurdere identitetsutviklingen i en slik sammenheng, for i den ligger mye av grunnlaget for å lykkes på de andre områdene. I en spørreundersøkelse sier 96 prosent av lærerne at de mener norskfaget er meget eller ganske viktig for norsk identitet. Da gir en nedvurdering av nynorsk, som jo i realiteten er det som nå foreslås, et helt feil signal. Det forteller nynorskbrukerne at deres identitet er knyttet til et mindreverdig språk, som bare er problematisk, vanskelig å lære, kun brukbart (til nød) i poesi, kostbart å opprettholde og (for noen) til dels uforståelig.
Dette berører et annet av norskfagets formål: dannelse. At medelever latterliggjør nynorskinger som grautmålbrukere, er ille nok. Langt verre er det likevel at de i en del tilfelle får argumentene sine fra fordomsfulle, udannede lærere, som i sin vranghet knapt kan stå som forbilde for noen. En spørreundersøkelse blant lærere i ungdomsskolen og videregående, viste at de anså en skremmende liten del av elevene som interesserte i norskfaget. Da kan det være fristende å ty til populistiske utspill mot nynorsk, men den slags lettvintheter gjør ingen til vinnere. Norsklærernes kompetanse i nynorsk er betydelig dårligere enn i bokmål. Det kan forklare, men ikke forsvare, noen av de mest krakilske utfallene mot sidemålet. Interessant nok er det norsklærere med bokmål som privat målform og lav kompetanse i nynorsk, som ivrer sterkest for å svekke sidemålet.
Det forteller at slapphet og dårlige holdninger er en del av problemet. I den grad disse lærerne overfører dette på elevene, har norsk skole et problem som angår langt mer enn målform og nynorskbrukere.
DE SOM SKAL fastlegge læreplanen i norsk har mye å ta fatt i. Men for meg ser det ut til at det er viktigere gevinster å hente hvis kunnskapsminister Kristin Halvorsen og Utdanningsdirektoratet konsentrerer seg om annet enn å svekke nynorskens plass. I stedet bør man beflitte seg på, som det heter i gjeldende læreplan, å legge til rette for «at barn og unge får et bevisst forhold til språklig mangfold og lærer å lese og skrive både bokmål og nynorsk».
