Det er vanskelig å se hvilke behov, bortsett fra EU-medlemskap, som tilsier at Grunnlovens paragraf 93 bør endres.
I dag skal Stortinget gjennom den rituelle øvelsen med å stemme over et forslag om å endre Grunnlovens paragraf 93, slik at det skal være nok med to tredelers, mot dagens tre firedelers, flertall for at Norge skal kunne avgi suverenitet. Heller ikke ved dette tredje forsøket blir det flertall for «EU-paragrafen». Det burde det heller ikke bli.
Dette er ikke et spørsmål om å gjøre Norges vei inn i EU lettere, men gjelder prinsippet om å verne Grunnloven i tilfelle nasjonen skulle bli utsatt for langt mer alvorlige trusler enn medlemskap i Den europeiske unionen. Omvendt, kan det imidlertid også argumenteres for å endre Grunnloven, slik at ikke et lite mindretall i Stortinget skal kunne blokkere et vedtak som flertallet av folket står bak. Forslagsstillerne mener at denne knuten kan løses ved å knytte stemmetallet til en – forutgående, men riktig nok bare rådgivende – folkeavstemning.
Det er en dårlig løsning. Folkeavstemningsinstituttet har ingen konstitusjonell plass i vår styreform, og nevnes ikke noe sted i Grunnloven. Denne type direkte demokrati har vi kun benyttet ved seks anledninger på drøyt hundre år, og ikke noe tilsier at den bør bli hyppigere brukt i fremtiden. Selv et viktig spørsmål som skillet stat/kirke ble avklart uten folkets direkte tale. I dag er det bare mulig å tenke seg en fremtidig søknad om EU-medlemskap og opphevelse av monarkiet som potensielle tema for nasjonal folkeavstemning. Da bør til gjengjeld de som ivrer sterkest for å beholde paragraf 93 slik den er, også vise respekt for folkets tale i folkeavstemning.
I dag er det ikke Grunnloven, men folkeviljen, som hindrer norsk EU-medlemskap
De sterke følelsene knyttet til et eventuelt norsk EU-medlemskap, skygger for denne paragrafens opprinnelige formål. Paragraf 93 ble tatt inn for at Grunnloven ikke skal hindre at Norge kan være en aktiv medspiller i et sterkere og mer omfattende internasjonalt samarbeid for å sikre fred og sikkerhet, eller fremme internasjonal rettsorden. I dag er det ikke Grunnloven, men folkeviljen, som hindrer norsk EU-medlemskap. For øvrig synes ikke Grunnloven i sin nåværende form å være til hinder for noe av det Norge foretar seg på den internasjonale arena.
Når endring av paragraf 93 krever tre firedels flertall, henger det sammen med at en beslutning om å avgi suverenitet kan treffes uten at velgerne får si sitt i valg. En grunnlovsendring, derimot, kan bare vedtas i stortingsperioden etter at den er blitt foreslått.
Skulle Grunnloven komme i utakt med samfunnets hegemoniske oppfatninger, lar det seg løse ved å tolke den videre – eller endre den i tråd med gjeldende rettsoppfatninger. På menneskerettsfeltet vil dét trolig skje innen grunnlovsjubileet i 2014. Men et tilsvarende behov på andre samfunnsområder er det i dag vanskelig å se.