Åpenhetsbløffen

Mantraet åpenhet og demokrati kan lett bli stående som en større floskel enn 17. mai-talen.

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet».
Og størst av alt er kjærligheten. Amen.
Det er unektelig noe religiøst over budskapet statsminister Jens Stoltenberg fremførte, i Oslo Domkirke, 24. juli i fjor. En evig sannhet, perfekt tilpasset de hevede rosene og det plutselige møtet med ondskapen, høytsvevende nok til å stå som et monument for ettertiden.
Men Stoltenberg er ikke prest, han er politiker. Og skal det gode budskapet ha noe som helst troverdighet som politisk løfte, ja, da må det fylles med innhold og etterleves i praksis.

Jo da, siden 22. juli har åpenhetsdoktrinen blitt et innarbeidet tverrpolitisk mantra.
Men ikke overraskende, falt løftene om åpenhet og demokrati raskt til jorden i møte med virkeligheten.
Bombestøvet hadde knapt lagt seg før PST var ute og fisket etter skjerpet terrorlov og videre mandater til å drive overvåking.
Det gikk ikke mer enn noen få timer før justisminister Knut Storberget prøvde å dempe enhver kritikk av politiets innsats.  Politiet er våre helter, konkluderte han.
Noen uker senere ringte samme justisminister til en av sakens bistandsadvokater for å formidle sin misnøye med hennes politikritikk.
På sosiale medier ble det oppfordret til å hacke Breiviks manifest for å forandre innholdet. Til og med søkemotoren Google engasjerte seg for å gjøre det vanskeligere for ekstremister å spre propaganda ved å endre rangeringen av søkeresultater.
Og mens overraskende mange tok til orde for en summarisk, spesialisert og lukket rettsprosess, gravde politiet i straffeprosessloven for å finne en hjemmel for å hindre åpne fengslingsmøter.

Hvorfor er nå denne åpenheten så viktig? Fordi en sak som denne vil avdekke ubehagelige sannheter som mange vil ha interesse av å holde skjult. Fordi åpenhet generelt gir tillit til systemer og etater og politikere, og fordi det bidrar til å fjerne mistanker og spekulasjon.
Sant nok, det ble etter hvert arrangert åpne høringer i Stortinget, ja, så åpne at til og med PST-sjefen ble litt for ivrig med informasjonsflyten.
Men egentlig ville både justismyndigheter, politi og PST helst sitte i fred og evaluere egen innsats i sine innerste gemakker, uten brysom innblanding fra allmennheten.
Pårørende har gang på gang blitt nektet å høre lydloggene, der jaget ungdom ringte politiets nødtelefon. Rapporten om tidsbruk fra Nordre Buskerud politidistrikt er fortsatt hemmelig, og leder i Politiets Fellesforbund er langt fra den eneste som mener politiets hemmelighetskremmeri er direkte skadelig.
22. juli-kommisjonen, selve åpenhetens og sannhetens voktere, var knapt konstituert før de ba om en særlov som skulle unndra enda flere dokumenter fra offentlighetens innsyn.

Det skal han ha, Stoltenberg. Statsministerens kontor har stilt alle regjeringens interne, hemmelige notater til disposisjon for kommisjonen.
Men hvis statsministeren skal gjenta budskapet i sin tale 22. juli i år, uten at det setter seg fast i halsen, bør han snarest oppfordre etater, departementer og offentlige tjenestemenn til å gjøre åpenhetslinjen til mer enn svulstige ord.
Hvis ikke, vil markeringen lyde like hult som en hvilken som helst 17. mai-tale.

Kommentarer