Naiv Brecht-dyrking på DNS

Teatersjef Agnete Haaland ved DNS har et naivt forhold til Bertolt Brecht, skriver historiker i tankesmien Civita, Bård Larsen.

 

MANGLET MORAL: Bertolt Brecht manglet et moralsk praktisk-politisk kompass, skriver Bård Larsen om den Bergens-aktuelle dramatikeren. Bilde er fra "Mor Courage" ved DNS. FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

For tiden spilles flere stykker av Bertolt Brecht i Norge. I sin omtale av Bergensaktuelle «Mor Courage», skriver teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene: «Gjennom hele sitt forfatterskap var (Brecht) opptatt av å skildre konflikten mellom det gode og det onde, mellom medmenneskelighet og kapital, mellom krig og fred».
Regissøren bak «Arturo Ui» ved Trøndelag Teater, Harry Guttormsen, sier til Dagbladet at Brecht «tegner klare moralske motsetninger og lar de gode og onde kreftene kjempe en nærmest tegneserieaktig kamp». Han viser til Silvio Berlusconi som et eksempel på en diktator in spe, og fremhever Brechts berømte utfall mot DDRs partileder Walter Ulbricht som mente folket hadde misbrukt regjeringens tillit under arbeideroppstanden i 1953. Brecht foreslo sarkastisk å oppløse folket og velge et nytt.

Men Brecht var ikke mer kritisk til Ulbrichts brutale nedsabling av oppstanden enn at han først forsvarte den. Brecht var heller ikke snauere enn at han to år etter med glede mottok Stalins Fredspris i Moskva. Både Haaland og Guttormsen setter altså opp en ganske sort/hvit og historisk forenklet fremstilling av Brechts forestillingsverden.
Brecht er en av vårt tids store dramatikere. Men var Brecht virkelig en god varsler? Jo, Brecht var oppmerksom på fremveksten av nasjonalsosialismen. I tillegg var Brecht opptatt av det han mente var kapitalismens og den private eiendomsrettens selvinnlysende grusomhet. Men her begynte det å skrante. For Brecht valgte tidlig den doktrinære kommunismen, som på 1920-tallet var i full gang med å sende millioner av mennesker inn i eiendomsløshet og politisk slaveri, og vraket samtidig ideen om det liberale demokratiet og eiendomsretten.

Hvordan kunne folk med til dels briljante observasjonsevner henfalle til en ideologi som er autoritær og fullstendig blottet for humor?

Senere skulle Brecht bli en varm forsvarer av DDR hvor han valgte å bli boende til sin død i 1956. Brecht forsvarte Moskvaprosessene med sitt berømte idiosynkratiske utsagn: «jo uskyldigere de er, desto mer fortjener de å dø».
Weimar-Tyskland var den unge kommunisten Brechts kunstneriske tumleplass. Den liberale republikken var skjør og utsatt. Ikke minst på grunn av den gryende nasjonalsosialismen. Men kommunistene var lenge en like stor trussel. De var svorne fiender av demokratiet og kjempet for å innføre proletariatets diktatur.
Stalin dikterte partiet – også innenrikspolitisk. Nazistene og kommunistene slåss så blodet rant i gatene, men i perioder var de også allierte i kampen mot demokratiet, særlig under republikkens sammenbruddsfase. Sammen stilte de mistillitsforslag mot regjeringen. Under transportarbeiderstreiken i 1932 sto nazistene og kommunistene arm i arm, med Joseph Goebbels og Walter Ulbricht som streikeledere.

I disse dager er Stefan Austs biografi om Baader-Meinhof-banden kommet ut på norsk. Aust legger stor vekt på at RAF hentet inspirasjon fra revolusjonsdramaet «Forholdsregelen» (1930). Særlig ett utdrag fra stykket var en trosbekjennelse:
«Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi dreper ikke bare andre, vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, noe ethvert levende menneske vet.»
Aust skriver at dette ble et mantra for nesten alle terrorister i verden. Felles for dem alle var en form for vold som er både morderisk og selvmorderisk. Altså terroristen som guds stedfortreder, Herre over liv og død. Brecht satte med «Forholdsregelen» standarden for den revolusjonære hybris: «Saka» hevet over alle moralske lover, politisk narsissisme og blodskult: Hvilken nedrighet ville du ikke begå for å utslette det nedrige?

Ifølge Brecht kunne «Det gode mennesket» bare forløses gjennom kommunisme. Individet var en abstraksjon. Brechts manglet altså et moralsk praktisk-politisk kompass som så mange intellektuelle før og etter ham. Han forspilte, som en Hamsun, en Celine og for så vidt Dag Solstad, sin politisk-intellektuelle kapital når den skulle omsettes i den virkelige verden. Forskjellen er at Celine, Hamsun og Solstad i langt større grad kan leses med utbytte uavhengig av deres politiske feilgrep, mens svært mange av Brechts arbeider er direkte knyttet til politikk.
Hvordan kunne folk med til dels briljante observasjonsevner henfalle til en ideologi som er autoritær og fullstendig blottet for humor? Filosofen Raymond Aron skrev i «The Opium of the Intellectuals»: «Intellektuelle utstår ikke tanken på tilfeldigheter, på det uforståelige: de har en nostalgi for det absolutte, for et universelt altomfattende skjema.»

«Brechterismen» har også preget norsk venstreside. Dag Solstad har sammenlignet «Forholdsregelen» med Ibsens «Brand», og mente at AKP var Brands etterfølgere: «Hvis man ikke skjemmes over Brand, så skal man vel heller ikke skjemmes over å være kommunist.» Som en kommentar skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i Nytt Norsk Tidsskrift:
«Både Brand, og særlig Brechts stykke, kan tolkes som parabler over det jakobinske dilemma: … å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i fremtiden skal kunne realisere dem til fulle. Dette illustrerer den autoritære lengsel … og gir uttrykk for et menneskesyn som ikke bare rangerer enkeltindividet som underlegent et kollektivt samfunn, men underordner alle mennesker kunsten.»

Brechts kamp mot undertrykkelse var altså ikke konsekvent. Hans fremste drivkraft var snarere et innbitt og i mangt feilaktig raseri mot kapitalismen som årsak til fattigdom.
Derfor kan det hevdes at Brechts samtidsanalyser glipper. Han så ikke den europeiske velferdsstaten komme – innenfor rammen av det liberalkapitalistiske samfunn. I stedet gikk han diktaturets og kommunistenes ærend.
Naiv Brecht-dyrking

Tags: , ,

Kommentarer