Vikingene som demokratibyggere

De norske vikingene var pionerer i utviklingen av demokrati, mener historieprofessor Torgrim Titlestad.
VIKINGENEsom blodtørstige røvere kjenner vi. Vikingene som handelsmenn, likeså. Men vikingene som demokratibyggere representerer et nytt perspektiv på vår tusen år gamle storhetstid. I historikeren Torgrim Titlestads nye bok, «Norge i vikingtid», har tradisjonell nasjonsbygging fått vike for et frihets- og demokratiperspektiv. Nå er saktens dét nasjonsbyggende nok, men med et annet utgangspunkt.
Slik Titlestad ser saken, og han argumenterer godt for sitt syn, var det vikingtiden som la grunnlaget for folkestyret her i landet. Han beskriver perioden, som tradisjonelt omfatter årene 793 (angrepet på Lindisfarne kloster) til 1066 (slaget ved Stamford bro), som en tautrekking mellom kongemakt og folkemakt. I et slikt perspektiv spiller folk som Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve, Jernskjegge, Olve på Egge, Gudrød Dalekonge og Rørek Dagsson helterollene. «Skurkene» i dette bildet blir da flere av periodens konger, med brutale, hensynsløse Olav den hellige samt Olav Tryggvasson og Harald Hardråde som de aller verste. I vikingtiden gikk Norge fra å være en samling av bortimot 20 uavhengige småriker, til å bli et land under enekonge og rikskirke – og fra hedendom til kristendom.
BORTSETT FRAErling Skjalgsson og Einar Tambarskjelve, er de andre «heltene» heller ukjente for alle som har tilegnet seg norsk historie via skolens pensumbøker. Det er snakk om småkonger og bondehøvdinger, mange hentet fra sagalitteraturen – som Titlestad søker å rehabilitere som troverdig historisk kilde. Felles for dem var at de førte en djerv kamp for egen integritet og frihet, mot konger med stadig sterkere enevoldstendenser. De sto som sterke forsvarere av det gamle tingsystemet, en tradisjon som Titlestad hevder her i landet kan føres ubrutt tilbake til før Kristi fødsel! Han viser til at det norrøne tinget første gang omtales av den romerske historikeren Tacitus i år 98. For historieprofessoren i Stavanger er tinget «et evolusjonært fenomen utviklet over mer enn 1000 år og som fremdeles har politiske røtter i de moderne skandinaviske samfunn.»
Boken bygger på mange års studier av vikingtiden, og forfatteren mener å kunne fastslå at Norge hadde et avansert politisk system for over tusen år siden, med relativt høy deltakelse. Allerede før de avgjørende samlingsbestrebelsene begynte, og da særlig med Harald Hårfagres samlingsverk på slutten av 800-tallet, kan vi snakke om en tidlig frihets- og demokratiforståelse i landet, hevder Titlestad.
Forfatteren slår også fast at med vikingenes høykultur og forhold til moral, religion og samfunnsstyring samt kravet om rettssikkerhet for enkeltindividet, representerer vikingtiden «en selvstendig sivilisasjon i verdenshistorien». Der konger og keisere styrte gjennom sine elitenettverk på Kontinentet, sto de skandinaviske tingene som et avansert og fornyende system i demokratisk retning. Mellom tingene ble den politiske diskusjonen holdt levende i det urgamle drikkelaget. Det er i lys av dette vi må forstå hvorfor Gulatingsloven satte straff for dem som ikke brygget øl til helligdager og ikke laget gilde for andre.
SMÅKONGENESog bondehøvdingenes motiv for å motsette seg autoritære rikssamlere, var neppe begrunnet i demokratiske overlegninger. Men deres kamp for å hindre at all makt havnet på én hånd, ble samtidig en kamp for å bevare allerede etablerte demokratiske institusjoner. Titlestad skriver om «den norske idé», tanken om et selvstendig, norsk dynasti på tuftene av de gamle småkongedømmene. Harald Hårfagre ga den en sterkt autoritær karakter, men enkelte senere konger, særlig hårfagresønnen Håkon den gode (920 – 960), gikk bort fra farens sentralistiske politikk og lempet på noen av hans strenge forordninger. Slik fikk denne ideen et mer menneskelig og demokratisk uttrykk. I de hundre årene som fulgte, bølget det frem og tilbake med hensyn til hvor demokratiske kongene var. Stadig måtte bondehøvdinger og kystaristokratiet kjempe mot kongers enevoldsambisjoner, og Harald Hardråde var den som svekket «den norske idé» betraktelig.
Stikk i strid med hva en kanskje kunne vente, gjør Titlestad skriftfesting av lovene på 1000-tallet til en svekkelse av demokratisk kontroll med tinget. Inntil da hadde alle som deltok på tinget kjent lovenes innhold, men senere ble dette et privilegium for de lesende lovspesialistene under kongens og kirkens oppsyn. Skriften underbygde også den nye politiske strukturen: Den ble et middel for den kristne enekongemakten til å utrydde hedendommens politiske kultur, som var bygd på muntlighet.
EN REGULÆR PLYNDRINGSØKONOMIga kongene et fundament for å sikre seg makt. Men det var også utstrakt plyndring ute i Europa som ga norske stormenn det ressursgrunnlaget de trengte for å opprettholde den nødvendige grad av handlefrihet i politikk og samfunnsliv i hjemlandet. Slike rikdommer sikret dem en plattform til å bygge allianser og motstå kongelige enevoldstendenser og styrke frihetsmentaliteten.
Britene skryter av sitt Magna Charta, fra 1215; Torgrim Titlestad viser til Bersogliviser og Langøysund-forliket fra 1040 – «noen av de første frihetsdokumentene i europeisk middelalderhistorie». Bersogliviser (Fritalenhetsviser) er Sigvat Skalds kvad som fortalte kong Magnus den gode at han hadde sviktet sin ed. Forliket i Langøysund på Sunnmøre tvang Magnus til å bøye seg for tinget, og ble slik en ny, kvalitativ etappe i utviklingen av tingsystemet.
Utover på 1200-tallet ble tinget mer eller mindre satt ut av spill. Men den norske kongemaktens sammenbrudd etter svartedauden på 1350-tallet, gjenopplivet folks frihetsmentalitet, ifølge Titlestad. Og siden danskene lenge ikke hadde embetsmenn til å fylle stillingene de skulle besette i Norge, fortsatte eller gjenoppsto de gamle bygdetingene.
VIKINGTIDENfår stadig mindre plass i skolenes historieundervisning, og mye som serveres i klasserommene er tvilsomme klisjeer. Torgrim Titlestad viser at denne perioden har krav på mer oppmerksomhet og en faglig mer oppdatert undervisning, enn den får i dag.

Kommentarer