Kirkens budskap appellerer kun til de få, og det blir stadig tommere på kirkebenkene. De religiøse mytene kan være vanskelig å forstå for oss i dag. Men vil Kirkens kvinner og menn veilede de søkende, og gi oss trøst, mening og håp?
Dagens prester er kunnskapsrike og flinke, men får de preke fritt? I årevis har de studert Bibelen og drevet med eksegese og bibelkritikk, men i tillegg til Bibelens skjønnhet og visdom har de sett at Bibelen ikke alltid kan tas bokstavelig.
Prestene har trange rammer, og som forkynnere er de lenket til kirkens bekjennelsesskrifter: Bibelen, trosartiklene, Luthers lille katekisme og Den augsburgske konfesjon. Hvor mye prestene kan tillate seg å gå utenfor bekjennelsesskriftene, skal være usagt, men så mye er det ikke. Liberale teologer, som Helge Hognestad, er der liten plass til.
Stadig tommere kirkebenker
Den norske kirke har store problem. Kirkebenkene blir stadig tommere. De fleste av oss er født inn i statskirken, en ordning som sikrer kirken en solid medlemsbase. En nyordning basert på frivillig innmelding, vil trolig medføre vesentlige innskrenkninger. Kirkens budskap appellerer kun til de få. De gamle bibelske fortellingene virker ikke rimelige i forhold til hva det moderne mennesket tror og vet.
Dessuten inneholder både Det gamle og Det nye testamente en del tvilsom moral og åpenbare feil. Dette kjenner teologene godt til. Men jeg har ikke hørt en eneste preken der bibelkritiske emner er tatt opp som tema. I stedet holder man seg til velkjente tanker om Guds godhet, hans nåderike frelse ved tro, og der ritualene dåp og nattverd spiller en sentral rolle. Da er man på trygg evangelisk grunn, og slipper protester fra de toneangivende innen kirken.
Tungt sonoffer
Det kan være flere ting folk reagerer på: Myten om evig fortapelse, eller at Gud har forutbestemt noen til fortapelse og noen til frelse. Og for eksempel det at frelsen ikke er en prosess der den frie viljen spiller inn, men utelukkende skyldes Guds inngripen.
En fortelling som det moderne menneske trolig har vanskeligst å forstå, må vel være Jesu offerdød på korset. Her hører vi om Jesu stedfortredende lidelse, og en ny avtale mellom Gud og mennesker. En pakt som går ut på at om man tror på Jesus, søker han, holder fast på han, da er veien til Gud åpen og man er frelst.
Mindre relevant i dag
For Jesu jødiske samtidige var det ikke noe stort problem å godta Jesu sonoffer. Alle jøder kjente til fortellingen om Moses og landeplagene som egypterne ble utsatt for. Den siste, og verste, var at Gud sendte en dødsengel som skulle drepe alt førstefødt, både menneske og dyr (2. Mosebok kap. 12). Men man kunne redde seg ved å slakte et lam, ta noe av blodet og stryke det på dørstolpene og dørbjelken.
Da ville dødsengelen gå forbi huset. Man kan jo spørre om moralen i denne fortellingen. Hvordan kan Gud, den kjærlige og rettferdige, straffe uskyldige barn bare på grunn av en politikerkrangel mellom to ledere: Moses og farao?
Jesus ser ut til å ha godtatt denne myten. Han gikk inn i den og levde den ut, Han så på seg selv som påskelammet som skulle ofres, og hans blod ble et vern mot død og fortapelse. Jahve ble med dette mindre skremmende, Jesu offerdød fremstilte nå Gud som en kjærlig far og kontakten mellom Gud og mennesker ble åpnet for alle. Dette ble godtatt av de første kristne, og det er dette vi fremdeles feirer under nattverden. Men har det relevans for dagens mennesker?
Feil å ofre forstanden
For dem som har den kristne tro og godtar disse tankene, kan man si at det ligger en trøst i det at Jesus ofret seg for våre synder. Personer som er langt nede, og føler at de ikke er noe verdt, de har gjennom sonofferet et håp om at de er elsket av Gud, og at veien til frelse står åpen. En god kristentro gir også menneskene likeverd i forhold til Gud. En tro som gir vern mot et materialistisk samfunn der menneskeverdet er synonymt med makt og rikdom.
Men tåler denne troen kritiske spørsmål? Hva med alle milliardene som knapt har hørt om Jesu offerdød, går de til helvete? Blind godtakelse, fører aldri noe godt med seg. I beste fall stillstand. Å ofre forstanden er psykisk usunt.
«Kristus lever i meg»
Jeg er selv en aktiv kirkegjenger, og går ofte til nattverd. Men hvordan, kan man spørre, kan jeg som har slike tanker, finne noen mening i en slik seremoni?
For det første så tror jeg på Jesu eksistens. At han har levd, og at han lever. «Kristus lever i meg», sier Paulus. Derfor ser jeg på Jesus som psykisk realitet. For meg er han urbildet på menneskets mål, det som vi en gang i fremtiden skal realisere.
Han er bildet på det gode, vise, kjærlige, og tolerante gudemennesket. Et menneske som opplevde den guddommelige kjærlighet i en ekstatisk henrykkelse, og i tillegg var kjent med det vondeste som kan oppleves. Jeg innbiller meg at han kjempet med lyset og mørket i sitt sinn, men samtidig klarte å holde en reflektert avstand til motsetningene i sin sjel. For meg representerer han et ideal. Et ideal og et fremtidsmål.
Blodet symboliserer ånd
Om Jesus lever som en realitet utenfor meg eller i mitt sinn, kommer det ut på ett. Og når jeg så møter Jesus på en symbolsk måte gjennom nattverden, styrker det båndene, og en får gjennom Jesu kjærlighet kraft til å gå videre. Selvsagt kan det skurre, men jeg ser på Jesu lidelse og død som en kjærlighetshandling.
Og når presten sier: «Dette er Jesu blod!» ser jeg på blodet som et symbol på sjel/ånd. Slik sett er nattverdsmåltidet et møte med Kristi ånd.
Den hellige ånd er innelåst
De religiøse mytene uttrykker en psykologisk sannhet, en sannhet som kan være en hjelp i en åndelig prosess – en åndelig utvikling – en vei mot Gud. Prestene er flinke eksegeter, de fortolker Bibelen i lys av den tid den er skrevet. Men hvorfor så bibeltro? Hvorfor kun: Skriften alene, sola scriptura? Hva med Den hellige ånd, den del av guddommen som lærer og veileder oss.
Etter kristen tankegang får vi Den hellige ånd i dåpen, og har slik sett Gud inne i oss. For meg ser det ut som om at Den hellige ånd er helt innelåst i Bibelen og bekjennelsesskriftene? Er der ikke rom for forandring? På den annen side må man være forsiktig. Der kan bli splittelser og partier.
Åndelig veiledere trengs
Min drøm er at det skulle bli høyere under taket i Den norske kirke. Man må selvfølgelig ha rammer, men disse rammene måtte være så vide at folk flest kunne føle seg hjemme i folkekirken. Tenk om prestene utdannet seg og utviklet seg til å bli gode åndelige veiledere som gikk psykologene og psykiaterne i næringen?
Da ville kirkebenkene igjen fylles. Prestene har flere virkemidler. En psykolog kan verken tilgi synder på vegne av Gud, eller gi pasienten velsignelsen. Det kan en prest. Gjennom et skriftemål kan hun eller han støtte og veilede en søkende, og gi vedkommende trøst, mening og håp på veien frem mot den guddommelige herlighet.
FAKTA: Den norske kirke
- Er fremdeles en statskirke, underlagt Storting og regjering.
- Man regner med at om lag 78 % av befolkningen tilhører Den norske kirke.
- For å være medlem av Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller være norsk statsborger bosatt i utlandet.
- Karakteristisk for norsk statskirkereligiøsitet de siste tiårene er at den nominelle oppslutningen om statskirken er stor, mens deltakelsen i kirkelige aktiviteter er lav.