Sladrepressen vil helst snakke om Angelina Jolie. Billy Bob Thornton sukker oppgitt. Han vil heller snakke om filmen sin. Og faren sin.
Kanskje ikke så rart at den mer populistiske delen av pressen ante gefundenes fressen da eks-ekteparet dukket opp på filmfestivalen i Berlin, samtidig, begge tilfeldigvis med filmer som handler om krig.
Angelina Jolies regidebut «The Land of Blood and Honey» vises i Berlinale Special-programmet, og henter handling fra Bosnia-krigen.
Billy Bob Thorntons «Jayne Mansfield’s Car» konkurrerer om Gullbjørnen.
På pressekonferansen etter første visning er det selvsagt noen som vil vite hva han tenker om dette, om de har møttes, om de unngår hverandre.
Katherine LeNasa ler rått. Thornton sukker høyt, men forklarer høflig at de to er verdens beste venner og snakker sammen rett som det var. Sannsynligvis skal de også møtes. Kanskje allerede i kveld.
Sladrepressens spørsmål møtes for øvrig av høylydt og hånlig latter fra et fulltallig russisk pressekorps. «Jayne Mansfield’s Car» er nemlig noe så uvanlig som en amerikansk, uavhengig, russisk produsert svart komedie, med handling fra Alabama i 1969. Russerne er stolte, og dønn seriøse, og svarer med klappsalver på Thorntons lett sarkastiske svar.
De får følge av flere som lar seg irritere over Jolie-avsporingen.
Thorntons film har nemlig et høyst personlig og ganske sårt utgangspunkt.
– Fra jeg var fire år gammel, tok min far å ta med meg og broren min for å se på bilulykker, forteller regissøren og skuespilleren.
– Min bror og jeg sto og sparket i grusen og lurte på hva i all verden vi hadde der å gjøre. Far sa ingen ting, han bare sto der og røykte Lucky Strike og glodde på vrakene.
Brått er det helt stille i det varme, tette, overfylte rommet på Hotel Grand Hyatt Berlin. Pressefotografene som for et øyeblikk siden kravlet oppå hverandre for å komme tettest på Thornton, LaNasa og John Hurt, har senket kameraene.
– Han var en voldelig ire som mishandlet oss verbalt og fysisk, sier Thornton.
– Han var veteran fra Koreakrigen. Jeg hadde aldri en ordentlig samtale med ham. Mange år senere forsto jeg at disse nesten groteske turene til alle disse bilulykkene var hans måte å være sammen med oss på. Impulsen til filmen ligger i dette far/sønnforholdet, sier Thornton.
Folk som husker Jayne Mansfield, aner hvordan filmen kom ut med akkurat den tittelen. Mansfield var 50- og 60-tallets store sexsymbol, nest etter Marilyn Monroe. De lignet ikke bare på hverandre, Mansfield ble også en av de unge døde; drept i en bilulykke i 1967, 34 år gammel.
Thornton har selv skrevet manus, regissert og spiller en av hovedrollene.
Med en død kvinne som bindeledd, føres to familier sammen – en britisk, en amerikansk. Filmen handler om to ulike kulturer som møtes, om familierelasjoner, og om krig. Eller; som hovedpersonen selv sier det:
– Det dreier seg om hvordan ulike generasjoner forholder seg til ulike kriger på, og hvordan det virker inn på familien. Hvor lite vi lærer av historien. Det er en antikrigsfilm, men vi kaller det ikke det.
At filmen fikk russisk produsent uavhengig film forklarer Thornton med Hollywoods uvilje mot å finansiere filmer som ikke byr på modeller kledd i gladiatordrakter, eller lettbente komedier.
– Feilen med dagens filmer, er at man skviser folk inn i roller de ikke passer til, bare fordi de er kjente og populære. Som uavhengig filmskaper har jeg full kontroll, og kan skrive roller med tanke på hvilke skuespillere jeg vil bruke, sier han.
«Jayne Mansfield’s Car» skrev han med tanke på folk som Robert Duvall, John Hurt, Kevin Bacon, Ray Stevenson og Katherine LaNasa fra «Two and a Half Men» og «Big Love». Alle takket ja.