Hvem «rater» ratingbyråene? Hvem kvalitetskontrollerer hva en gruppe selvoppnevnte kredittpaver beslutter, for å sikre at arbeidet deres ikke gir resultater av poor standard?
GRUNN TIL URO: Verdens børser skjelver hver gang ratingbyråene er ute med sin karaktersetting.
FINS DET overhodet noen rasjonell begrunnelse for at disse byråene skal få drive en virksomhet med så fatale konsekvenser, uten at de selv underlegges en grunnleggende kvalitetskontroll?
Ratingbyråene har eksistert siden 1909, da Moody’s så dagens lys. I 1924 inntok også Fitch og Standard & Poor markedet. Men aldri i sin hundreårige historie har «De tre store» hatt større makt enn nå. Ingen seriøs aktør vil beskylde dem for å ha forårsaket den nåværende eller forrige finanskrisen, men forsterket dem har de sannsynligvis gjort. Og du skal lete langt for å finne noen, muligens med unntak av byråene selv, som vil hevde at de har gjort krisehåndteringen lettere.
Allerede i forbindelse med krisen i Sørøst-Asia i 1997 og dotcomboblen i 2001, ble De tre store kritisert for å ha ligget langt etter utviklingen. Likevel beholdt de sin troverdighet og posisjon. I panikk for å gjenta fadesen og for å redde sitt eget skinn, overkompenserer de nå ved å nedgradere stater og sentrale finansinstitusjoner en masse, på en måte som lett blir en selvoppfyllende profeti.
EN PROBLEMATISK SIDE ved disse ratingbyråene er måten tjenestene deres finansieres på. Det kan enten skje ved at de som utsteder verdipapirene betaler for ratingen, eller ved at investorene gjør det. Frem til rundt 1970 foregikk det slik at byråene utarbeidet sine ratinger gratis for utstederne, og solgte dem til investorene. Men denne modellen viste seg ikke å være økonomisk bærekraftig i lengden. Den garanterte riktig nok et stykke på vei byråenes uavhengighet av verdipapirutstederne de skulle vurdere, men den skaffet ikke tilstrekkelige inntekter.
Den økonomiske tilbakegangen i USA tidlig på 70-tallet gjorde at de som utstedte verdipapirer, ble villige til å betale for ratingen. Slik kunne de vise markedet at papirene var økonomisk sunne. Myntens bakside er at de som skulle vurderes, og selvsagt ønsket høyest mulig rating, også var bestillere og betalere. Det kunne legge uuttalte, men likevel merkbare, føringer på ratingbyråene. Goodwill er gull verdt, som kjent.
Kanskje var det et utslag av nettopp dette som fikk Moody’s til å gi den oppblåste investeringsbanken Lehman Brothers og det gigantiske forsikringsselskapet AIG nest høyeste rating minutter før de kollapset høsten 2008, og utløste den økonomiske krisen vi alle kjenner. Kongresshøringen det påfølgende året avslørte at Moody’s ikke engang hadde funnet grunn til å kvitte seg med analytikerne som sto bak miseren. Heller ikke Fitch eller Standard & Poor har mye å skryte av i forbindelse med oppkjøringen til den katastrofale utforbakken.
LIKEVEL skal markedet, og verdens regjeringer, ha ubetinget tillit til at disse folkene vet å vurdere regjeringers, bankers og sågar EUs krisefonds finansielle situasjon best. Det siste året har de dessuten tiltatt seg en makt som de aldri har hatt før. Dette bøyer statsledere og finansinstitusjoner seg for. Utrolig!
Lenge har vi sett en noe spesiell bruk av særlig ett modalt hjelpeverb i alt som sies og skrives om økonomi. Enten det snakkes om renten, valutakursen eller oljeprisen, heter det at den skal opp eller ned. Det uttales og skrives med en naturlighet som kunne få en uvitende stakkar (som undertegnede) til å tro at vi her står overfor en naturlov. Og når ratingbyråene melder om at et land, en bank eller en annen viktig finansinstitusjon er blitt fratatt en A, B eller et pluss, er det som om Mammon selv har steget ned fra sin finanshimmel. Da kan gjerne statsledere og sentralbanksjefer lufte sin økonomiske ateisme, men hjelper det?
HVEM skulle da tro at ratingene dreier seg om meningsytringer, mer eller mindre godt begrunnet, ikledd fancy, tidsriktige formuleringer!
Hvorfor nære en religiøs tro til noe så lite guddommelig som noen byrå fulle av feilbarlige økonomer? Man har ikke engang noen garanti for at de trekker sine pompøse, skjebnesvangre slutninger på tilstrekkelig faktagrunnlag. Et minste bidrag til økt troverdighet måtte være at ratingbyråene løsriver seg fra sin avhengighet av oppdragsgiverne, og finner andre former for finansiering. Men problemet er ikke dermed løst. Da Fitch tidlig på 2000-tallet vokste og ble en seriøs konkurrent til de to andre, kunne utstedere av råtne verdipapirer true med å skifte ratingbyrå hvis ikke ratingen de fikk var tilfredsstillende. Her ga altså ikke økt konkurranse de resultatene lærebøkene prediker, snarere tvert imot.
At disse byråene ikke er helt til å stole på, fremgår av hva som er blitt avdekket i kjølvannet av den forrige finanskrisen. Det viste seg nemlig at det ikke var evalueringsmodellene deres som ikke holdt mål, slik man først antok, men at de i sitt arbeid systematisk avvek fra disse og vurderte sine kunder høyere enn realitetene ga grunnlag for. Ifølge en studie av 916 obligasjoner som ratingbyråene ga AAA (topp rating), var det kun 1,4 prosent som tilfredsstilte de krav byråene selv oppga for AAA-standard. Dette røper en innstilling som er helt uakseptabel, trolig over grensen til det kriminelle.
DET SPILLET ratingbyråene får drive, og den nærmest grenseløse tilliten finansverdenen møter dem med, tilsier at et kompetent organ må holde disse halvgudene i ørene og kikke dem i kortene. Spørsmålet er bare hvem som kan gjøre det, når vi ser hvordan store deler av politikerne på topplan danser etter økonomenes pipe og i forstemmende liten grad er villige til å stramme inn på reguleringer og lover som kunne bidra til å bringe finansgaloppen under kontroll.
Du trenger ikke ha høyere økonomiutdanning for å se behovet for reform. Motebegrepet due diligence betegner en metode for å samle inn og analysere informasjon om et selskap, ofte i forbindelse med fusjoner, oppkjøp eller andre strategiske forandringer. Der må man bruke fornuftig forsiktighet for ikke å sette selskapets egne penger på spill. Men hva risikerer overbetalte finanscowboyer i ratingbyråene?