Den menneskelige faktor

"ME/WE": Den nordkoreanske instruktøren Ri Gwang Nam hadde kommandoen over 250 soldater fra Garnisonen i Sør-Varanger på årets Barents Spektakel i Kirkenes. Det er kunstneren Morten Traavik som har fått noardkoreanerne til Norge og viser et annet bilde enn det vi er vant til derfra. FOTO: FOTO: MORTEN TRAAVIK-HANDOUT, SCANPIX

Det var en merkelig uke i Kirkenes. Kunstnere fra Den demokratiske folkerepublikken Korea spredte varme og glede på byens skipsverft, konsertlokaler og barer.

Ved foten  av A/S Sydvaranger ble det laget levende bilder Norge aldri har sett tidligere. Instruktøren Ri Gwang Nam hadde kommandoen over 250 soldater fra Garnisonen i Sør-Varanger, og fikk dem til å opptre som disiplinerte menneskelige piksler i tyve kuldegrader. I Nord-Korea skaper Ri og hans kolleger slike arirang-bilder med tyve tusen mennesker.

På åpningsdagen for Barents Spektakel spilte trekkspillkvintetten Goldstar sin versjon av tyve «Take on me». Den amerikanske ambassadøren Barry B. White var til stede i lokalene til Barentssekretariatet. Å oppleve at han etterpå kategorisk nektet å la seg avfotografere sammen med de i Goldstar, ga mange en ekstra Aha-opplevelse. Der vi andre så fem smilende fjortenåringer fra Pyongyang, så ambassadøren ikke annet enn representanter for fienden. Sørkoreanerne ønsket ikke engang å være til stede, men besøkte Kirkenes i forkant av festivalen. Og den statsdrevne nyhetskanalen NRK Troms og Finnmark boikottet like gjerne kunstneren Morten Traavik og hans prosjekt.

Slike tildragelser  ga Traavik noen gratis poeng. I løpet av de siste årene har han besøkt Nord-Korea flere ganger, og det har vist seg overraskende enkelt å få gode kontakter i verdens mest lukkede land.

Et av Traaviks formål med prosjektet har vært å bryte med våre forestillinger om Nord-Korea. Ikke om det politiske systemet, men om menneskene som bor der. År etter år presenteres nordkoreanerne enten som ansiktsløse ofre for sultkatastrofer og undertrykking, eller enda verre: som roboter med atomvåpen. Derfor er «Take on me»-videoen, når dette skrives, vist 1.344.041 ganger på YouTube alene. Folk tror ikke det er mulig. Skulle ikke nordkoreanere være fjernstyrte fanatikere som bare viser følelser på kommando – helst i forbindelse med avgudsdyrkelsen rundt Kim Il Sung eller etterfølgeren Kim Jung-il, som døde rett før jul i fjor?

Nope. Også under fjorårets Spektakel-festival tilbrakte jeg tid med nordkoreanerne og Traavik (for ordens skyld: vi er personlige venner). Nordkoreanerne er merkelig nok like forskjellige som oss. Noen er sarte kunstnertyper, andre typiske byråkrater. Enkelte er sjenerte og vanskelige å komme inn på, andre er barduse og sosiale. Med nordkoreanerne kan man drikke seg fulle, bryte håndbak, tøyse og prate om ganske mye. På ett felt opptrådte de identisk. Kroppsspråket avslørte at samtlige fant norsk mat uvant inntil det avskyelige.

Skulle ikke nordkoreanere være fjernstyrte fanatikere som bare viser følelser på kommando?

Vi diskuterte  aldri politikk. Å ta opp slikt ville vært ørkesløst, og kunne dessuten stilt dem i en vanskelig, ja, kanskje til og med farlig situasjon. Likevel føltes det sjelden som om det var en elefant i rommet. Hvorfor tvinge patriotiske, politiske fraser ut av folk som var kommet til Kirkenes for å fremføre apolitiske kunstneriske uttrykk? Lederne for delegasjonen tilhører riktig nok en privilegert nordkoreansk elite. Dette kunne man problematisert. Men bare hvis man ønsket å utvise ekstremt dårlig vertskap, og å frasi seg muligheten til å lære interessante ting.

Ved en anledning stilte jeg en av nordkoreanerne et uskyldig spørsmål om deres nye leder Kim Jung-un. Som svar fikk jeg et blikk som sa: «Og nå som vi hadde det så hyggelig.» Så skiftet vi tema.

Helsingforskomiteen og andre har uttrykt bekymring for at besøket kan utnyttes av det nordkoreanske propagandaapparatet. De undervurderer etter mitt syn nordkoreanernes intelligens og overdriver trekkspillets ideologiske potensial.

Det finnes årsaker  til alt, også til at det utviklet seg en ekstrem ideologi rundt selvberging og militarisme i nettopp Nord-Korea. Fra 1910 og til slutten av annen verdenskrig ble landet okkupert og kolonisert av Japan. Koreanerne ble tvunget inn i slavearbeid og prostitusjon. Avlingene ble sendt til Japan, og koreansk språk og kultur ble forbudt.

I 1945 ble Washington og Moskva enige om å dele Korea i to. Amerikanerne innsatte den upopulære Syngman Ree som politisk leder for en politistat. Opposisjonelle ble drept eller fengslet, ofte av quislinger som hadde jobbet for japanerne. Samtidig marsjerte Den røde armé inn i nord, med krigshelten og kommunisten Kim Il Sung med på lasset.

Slik havnet Korea på nytt i fremmede makters vold, som en brikke i den kalde krigen. Ingen forestilte seg at delingen skulle bli permanent. Da det ennå var tilfelle i 1950, invaderte nordkoreanerne.

Amerikanerne og japanerne gikk inn i krigen, og bombet Nord-Korea tilbake til steinalderen. Da kineserne reddet nordkoreanerne fra det totale nederlag, var to millioner mennesker blitt drept. Slike ekstreme, historiske forutsetninger gjorde at Nord-Korea ble et nasjonalistisk og militant kommunistdiktatur.

Men ting kan tyde på at noe er i endring. Eksperter peker på at reformvennlige ledere var sentralt plassert under begravelsen til Kim Jung-il. Signaler om forhandlingsvilje er sendt fra nord til sør. Mange politiske fanger er i ferd med å bli sluppet fri. Kineserne presser dessuten på for endring.

Folk i Kirkenes vet allerede godt at barrierer som tilsynelatende er absolutte, absolutt ikke er det. Da jeg vokste opp i byen, var det ingen kontakt over grensen til Sovjetunionen. For drøyt tyve år siden falt jernteppet. Siden har ingenting vært det samme.

At noe lignende skjer mellom Nord- og Sør-Korea, er faktisk ikke umulig. I hvert fall hvis nordkoreanerne ikke behandles som utilnærmelige demoner, og ingenting annet.

Kommentarer

Ett svar til “Den menneskelige faktor”

  1. Aas355 26. august 2012 på 00:11 #

    Jajo….men….oppnår man noe særlig ved å hygge seg med folk fra eliten? Elefanten i rommet er jo det faktum at 90% av nordkoreanerne har det ganske crap og skylden ligget idet system Kim’ene har skapt. Er det noe poeng i å underholde eliten når disse uansett neppe ønsker å endre det bestående?