Pasientens etiske avveininger og konklusjoner er viktigere enn legens i møte med helsetjenesten.
LEGENS MORAL VIKTIGST?: Jeg finner det vanskelig å forstå Eivind Meland og Edvin Schei (bildene) annerledes enn at de mener at abortmotstand er mer moralsk og etisk høyverdig enn praktisering av abortloven, skriver fastlege Knut-Arne Wensaas. ARKIVFOTO
Helsetjenesten i Norge er organisert slik at alle innbyggere har rett til å stå på listen til en fastlege. Det er fastlegen de skal kunne kontakte som første instans for alle typer helsehjelp.
Fastleger har ingen rett til å reservere seg mot å gi pasientene nødvendig helsehjelp, heller ikke å henvise til svangerskapsavbrudd. Derimot har fastlegene plikt til å følge loven ved å yte forsvarlig helsehjelp og å organisere praksisen på forsvarlig måte.
Kvinnens rett skal respekteres
Likevel, når Helse- og omsorgsdepartementet velger å sende ut et rundskriv som presiserer gjeldende lovverk, faller det de to fastlegene og professorene i allmennmedisin Edvin Schei og Eivind Meland tungt for brystet. De hevder at rundskrivet representerer en «yrkesetisk krenkelse som også kan innebære yrkesforbud for etablerte fastleger» og en «undertrykkelse av etisk meningsmangfold».
Kraftuttrykkene tyder på at presiseringen av lovverket har vekket sterke følelser, og det kan nok forklare deres behov for å definere hva debatten skal dreie seg om. De ønsker ikke at dette skal handle om kvinners rett til selvbestemt abort og befolkningens tilgang til helsetjenester; men spørsmålet om hvorvidt leger har rett til å reservere seg mot å praktisere lovverket kan ikke skilles fra de problemstillingene hvor det får konkret mening. Kvinner skal føle seg trygge på at dersom de blir gravide uten å ønske det, skal de kunne bli møtt av en lege som bistår dem på en profesjonell og empatisk måte, og respekterer deres rett til selv å bestemme om de vil avbryte eller gjennomføre svangerskapet.
Uklart fra Schei og Meland
Abortspørsmålet innebærer et etisk dilemma. Det vanskelige utgangspunktet er at en kvinne som er uønsket gravid noen ganger må velge mellom to løsninger, som begge kan medføre store belastninger på en eller flere måter – begge kan være gale. Schei og Meland skriver at dette er et ekte dilemma; at begge avgjørelser kan være gode, men hvor det vil kunne gjenstå «en etisk rest».
Det kan virke som om de mener at de to løsningene etisk sett er likeverdige, men det synes for meg uklart om de virkelig mener dette. Jeg finner det vanskelig å forstå dem annerledes enn at de mener at abortmotstand er mer moralsk og etisk høyverdig enn praktisering av abortloven. De hevder at rundskrivet som presiserer gjeldende lov vitner om at departementet ikke ser de etiske dilemmaene som er forbundet med abortloven. Dette er en grov undervurdering av forvaltningens avveininger og integritet.
Har leger høyere moral?
Det at man kommer til en konklusjon, er ikke automatisk et tegn på at man ikke har vurdert for og imot, eller reflektert over de etiske sidene ved problemstillingen. En konklusjon formulert i skrift vil tvert imot ofte være resultat av grundige vurderinger. Dette ser da også Schei og Meland, men kun i relasjon til leger som «reserverer seg» mot å henvise kvinner til selvbestemt abort, omtalt som «samvittighetsfulle leger med et reflektert og etisk velbegrunnet syn på sin fagutøvelse».
Dette fokuset på legers etiske dilemmaer og den kategoriske lovprisingen av leger som moralsk mer høyverdige enn andre, gir dårlig gjenklang hos meg. Historien har nok eksempler på at legers moral ikke er bedre enn andre menneskers.
Loven er klokt formulert
Det er lov for leger å være motstandere av abortloven, og å engasjere seg i politisk demokratisk virksomhet for å påvirke lovgivningen på området. Men det er i strid med norsk lov og klart uetisk dersom leger bringer abortmotstand inn på legekontoret i det personlige møte med pasienter. På dette området er lovens formuleringer kloke.
De ønsker ikke at dette skal handle om kvinners rett til selvbestemt abort
Vi som leger skal gi faglig informasjon om hva et abortinngrep innebærer, og vi skal kunne gi veiledning. Hvorvidt vi skal veilede, er avhengig av om kvinnen ønsker det. Dette er en erkjennelse av at legekontoret ikke nødvendigvis er et sted hvor hun ønsker å diskutere de avveiningene hun må gjøre før et endelig valg. Noen har allerede tatt en velbegrunnet avgjørelse før de oppsøker legen, andre tar med seg tvilen og fortsetter prosessen andre steder.
Legger press på kvinnene
Det er på sett og vis ryddig at en lege på grunn av egen overbevisning ikke ønsker å gå inn i rollen som mulig veileder i abortspørsmål. Dersom legen ikke kan være nøytral eller vise respekt for en avgjørelse han er etisk uenig i, vil kvinnen være tjent med at en annen lege tar den rollen.
Verre er det om leger har som utgangspunkt at målet i møtet med den abortsøkende er at hun ikke skal ta abort. Det er ikke grunn til å tro at fastleger direkte forhindrer abortsøkende kvinner den hjelp de har krav på, men det er nok vanligere at leger legger sterke føringer på det valget den gravide skal ta. Noen leger ser det som en «seier» dersom de får en kvinne til å ombestemme seg og ikke be om abort. Uriktige påstander om at abort medfører betydelig risiko for ikke å kunne bli gravid igjen seinere, er blitt brukt for å legge press på den gravide. Advarsler om at man kan få alvorlige psykiske problemer etter et abortinngrep baseres på en forenklet årsaksmekanisme. Et utilbørlig press fra omgivelsene og manglende respekt fra helsetjenesten, kan være viktige årsaker til at enkelte kvinner finner det vanskelig å leve med avgjørelsen.
Pasientens krav på hjelp
Kan det tenkes at presiseringen i rundskrivet ikke er skrevet med legen i fokus, men for pasienten? At formålet ikke er å plage leger, men å sørge for at pasienter får den hjelp de har krav på etter loven? Da vil det neppe utløse sanksjoner om en fastlege, som har store etiske og derved kanskje faglige problemer med selv å praktisere abortloven, uten forsinkelse og belastning for kvinnen viser henne til en fastlegekollega som kan bistå henne videre.
En slik handling kan sees på som en henvisning på linje med andre henvisninger vi er forpliktet til å foreta når vi erkjenner vår egen begrensning i forhold til forskjellige problemstillinger. Det er når en lege ikke henviser videre, og den abortsøkende blir hindret i å få nødvendig helsehjelp, at konsekvensen av legens etiske ståsted virkelig blir problematisk, og praksisen ulovlig. Den problemstillingen velger Schei og Meland å definere bort.
fakta
debatt om reservasjonsrett
BT intervjuet fastlegene Gunnhild Felde og Eilif Haaland 06.02. De har reservert seg mot å henvise kvinner til abort.
Ja til reservasjonsrett: «Er det bare å forby bakstreverske holdninger?» Edvin Schei og Eivind Meland, fastleger og professorer, kronikk 06.02. Schei og Meland: «Ønsker vi leger uten moral», svar til Eirin Eikefjord. John Andreas Susegg, student og Hermund Haaland, tankesmien Skaperkraft og Silje K. Bjørndal, Menighetsfakultetet 10.02. Anne Rasmussen 11.02. Asbjørn Kristoffersen, BT-kommentator, 12.02. Student Ketil Vestbøstad, Vidar Sætre 14.02. Meland og Schei i svar til Ingebjørn Bleie: «Leger med grenser» 17.02.
Nei til reservasjonsrett: BT-kommentator Eirin Eikefjord 07.02. Hun skrev bl.a. at det juridiske og etiske forsvaret for svangerskapsavbrudd ikke ligger i den enkelte leges signatur, men i abortloven av 1978. Turnuslege Ingebjørn Bleie i kronikken «Legar med grenser» 11.02. Professor i medisinsk etikk, Ole Frithjof Norheim i dagens avis.