Hva skal vi med Grunnloven?

Hvis Stortinget nøyer seg med å inkorporere bare menneskerettighetene i Grunnloven, er det fare for at den større revisjonen som vil gjøre Grunnloven relevant for vår tid, lar vente lenge på seg.
«Norge er det land i verden som snakker mest om Grunnloven og vet minst om den.» Slik spissformulerer tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning vårt forhold til landets primære rettskilde. Han ledet utvalget som i januar avga en rapport til Stortinget med forslag om hvordan menneskerettighetene kan inkorporeres i Grunnloven, noe vår nasjonalforsamling har planer om å gjøre i anledning det store grunnlovsjubileet i 2014.
Nå har vi hatt den i snart 200 år. Nokså uforandret; uten paragrafer som fanger opp de mange internasjonale konvensjoner landet har sluttet seg til, og uten noe som rommer det rettslige grunnlaget for vår statsskikk. Da er ikke spørsmålet bare hvorvidt menneskerettighetene skal innlemmes i Grunnloven, og på hvilken måte, men også om andre områder burde inkorporeres, om vi bør skrote gjeldende grunnlov og få en helt ny eller styre videre med den vi har, og late som ingenting.
Lønning-utvalgets mandat var å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Utvalget har således ikke foreslått noe som ikke allerede er del av vår hjemlige rett. Det er bare tale om å løfte menneskerettighetene opp på grunnlovsnivå, og slik gi dem større rettslig og symbolsk autoritet. Men meningene er svært delte. Disse rettighetene er allerede godt sikret gjennom lovverk og internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. Til fordel for grunnlovsfesting taler ikke minst at det dreier seg om grunnleggende verdier i vårt samfunn, og at et slikt mer dekkende bilde av individenes rettighetsvern bør nyte godt av den aura Grunnloven gir. Det kan også være et vern mot skiftende politiske og juridiske strømninger og eliter som kommer i utakt med samfunnet.
I slutten av forrige uke arrangerte Juridisk fakultet, UiB, et to dagers symposium om Grunnloven. Et problem mange jurister, statsvitere og politikere ser ved økt grunnlovsfesting, er at det vil bidra til ytterligere rettsliggjøring – et av våre verste skjellsord for tiden, og uttrykk for at politikkens handlingsrom innsnevres av jussen. At økt rettsliggjøring blir en konsekvens, synes helt klart. Men mange fremholdt at den utviklingen vil fortsette å akselerere, uavhengig av hva vi gjør med Grunnloven.
Parlamentarikere som måtte frykte domstolenes makt, kunne jo begynne med å kvalitetssikre eget lovforarbeid. For lovforslag som kommer fra Stortinget, ikke minst grunnlovsforslag, er som regel dårlig eller slett ikke utredet. Lovforslagene fra Justisdepartementet, derimot, har vært gjennom grundige utredninger før de sendes til nasjonalforsamlingen.
Representerer økende rettsliggjøring en trussel mot den maktfordelingen vårt politiske system bygger på, med en lovgivende (Stortinget), en utøvende (regjeringen) og en dømmende makt (domstolene)? Jusprofessor Jørn Øyehagen Sunde, UiB, pekte på det historisk interessante at domstolene i 1814 var ansett som en nullitet. De fikk sin makt fra Stortinget og sin kraft fra Kongen. Men allerede i 1822 tiltok de seg retten til å prøve lover; dermed gikk de inn på lovgivernes domene, og siden har domstolenes makt bare økt. Et paradoks er det forhold at domstolene, ved å kontrollere Stortingets og regjeringens makt (slik de skal), selv får større makt. Er den blitt uforholdsmessig stor, sammenlignet med den makt de to andre i trekanten har?
  Nei, domstolene representerer ingen trussel mot demokratiet, synes de fleste å kunne enes om. Trusselen, og den er reell nok, kommer fra et overdimensjonert statsapparat. De utferdiger forordninger, direktiver, regler og forskrifter, men har også i stor grad kontroll over lovarbeidet. Og fordi  statsapparatet har tiltatt seg slik makt, nøler ikke jusprofessor Jan Fridthjof Bernt med å karakteriserer balansen i samfunnet som prekær.

Deler av 1814-Grunnloven ligger på den gale siden av latterlighetsgrensen
Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt

Grunnlovsfedrene på Eidsvoll ville lage et reelt virkende dokument. Det skulle være en realitet, ikke en formalitet, som Jørn Øyehagen Sunde uttrykte det. Hvor står vi i dag, med en grunnlov som bare er blitt flikket på?
Professor Bernt er nådeløs i sin dom: Deler av 1814-Grunnloven ligger på den gale siden av latterlighetsgrensen, og den avspeiler et helt foreldet syn på forholdet mellom borger og statsmakt. Da Grunnloven ble vedtatt, var borgernes eneste frykt at staten skulle komme og ta dem. I dag er trusselen at staten svikter oss når vi trenger den. Han kaller Grunnloven «en torso av et nasjonalmonument fra 1814».
Det mangler heller ikke på viktige samfunnsområder som kunne forsvare en plass i Grunnloven. Hvorfor skal vi ikke inkorporere velferdssamfunnets grunnprinsipper, som er usynlige i Grunnloven i dag, spurte jusprofessor Henriette Sinding Aasen, UiB. Og hva med asylretten, undret lagdommer Terje Einarsen. Den er en av menneskerettighetene det er behov for å løfte frem, blant annet for å sikre nasjonal etterlevelse av internasjonale forpliktelser. En annen lagdommer, Hanne Sophie Greve, ville hatt med en paragraf om ethvert menneskes verdi og verdighet, et fanepunkt i FNs menneskerettighetserklæring. Hun tror ellers at menneskerettighetene kommer til å bli enda viktigere når Europa nå går inn i et «politisk uvær».
Grunnloven av 1814 er svært mangelfull. Faren med den forestående grunnlovsutvidelsen, som Stortinget selv har tatt initiativet til, er at den vil stenge for en sårt tiltrengt totalrevisjon av 200-årsjubilanten. Ingen har vist interesse for Lønning-utvalgets arbeid. Pressen og offentligheten anså seg ferdig med saken omtrent samme dag som rapporten ble fremlagt. Det er ingen grunn til å nære særlig optimisme med hensyn til mulighetene for å få en helt ny, eller totaltevidert, grunnlov. Så lenge dette tilsynelatende er spørsmål som kun angår ekspertisen, får vi andre konsentrere oss om hverdagens trivialiteter. Det er det vi gjør best.
For noen generasjoner siden hang Grunnloven i glass og ramme i svært mange hjem. Da hadde folk et forhold til den. Nå er den blitt en likegyldighet.

Kommentarer