At onkel Knut hadde lyst til selv å plukke ut kunsten på Kronstadtorget overrasker meg ikke, skriver Espen Galtung Døsvig. Han mener onkelen burde lyttet til fagfolk.
Kunstdirektør Erlend Høyerstens utspill mot det han kaller ”verdiløs gratiskunst” har fått det til å slå gnister hos Knut Galtung Døsvig. Kjernen i debatten er hvem som skal bestemme hvilken kunst som skal få stå i de offentlige rom. Men også formen kritikken kommer i, er beklagelig.
Denne type personangrep er pinlig å lese og hører ikke hjemme noe sted. Som de siste dagers engasjement i BT har vist, fortjener debatten et visst saklighetsnivå. Selv jeg har i løpet av mitt korte liv lært å lytte til fagfolk. Selv om jeg var ikke født da Knut Galtung Døsvig sluttet å drikke Blue Nun.
I BT mandag 20.2 setter Knut Galtung Døsvig det ytterst på spissen når han sier at Høyersten skal overlate til det store publikum å bestemme hva kunst er!
Utgangspunktet for kunstkrangelen er Kronstadparken der BARA Eiendom bygger 50.000 kvadratmeter kontorlokaler. For å få gjennom reguleringsplanen måtte utbygger akseptere å kjøpe ut en bensinstasjon og anlegge et torg. Her ville hovedeier i BARA, Knut Galtung Døsvig, skjenke skulpturen «Skateren» av Arne Mæland. Kommunens kunstneriske råd sa nei, dette er en kunstner som allerede er godt representert i Bergen, men byrådet sa ja.
Saken kom skjevt ut fra start. Er det et offentlig byrom skal kunstnerisk råd godkjenne planene før kunstnerne får gå i gang. Her var det kanskje uklart om det var et offentlig byrom. Kunstnerisk råd oppfattet det som et offentlig byrom, mens utbyggeren kom med en ferdig skulptur som en del av det private utbyggingsprosjektet.
Det er ikke vanskelig å forstå at Høyersten, ut fra forutsetningen, reagerer og spissformulerer seg. Det er bra. Det er ikke hans jobb å bestemme, men han skal gi råd og det er en styrke at han sier fra. Om utfallet er at dette er nok et eksempel på at også politikerne ikke gir kunstnerisk råd rom til å gjøre jobben sin, er det alvorlig.
I et demokrati trenger vi fagråd med kompetanse på hva som rører seg i hele bredden av kunst for å fange opp det som har kvalitet. Og like viktig for de dyktige kunstnerne vi vil ha opp og frem, er det at Bergen er attraktiv for de mest kompetente kunstdirektørene. Da må de gis handlingsrom!
Jeg er enig i mye av det Per Grieg Sr. skriver i BT 22. februar, men er ikke like bekymret som ham for at utspillet fra Høyersten kan bli uheldig for Bergen. Men, det fordrer blant annet to ting: Høyersten må fortsatt bevise at han kan løfte frem spennende, innovative og dyktige uetablerte kunstnere. Og Høyersten, som er direktør og ikke kunstner, bør bli mer dialogorientert mot – og ha større respekt for – de miljøene som kan finansiere fremtidens kunstkjøp. Som Per Grieg skriver, hadde det ikke vært rare kunstsamlingen i byen vår uten de betydelige private bidragene.
I disse dager leser vi om Munchs maleri «Skrik» i dagspressen. Historien forteller at Edvard Munch i sin tid malte bildet som en protest nettopp mot det som den gang var betegnet som god smak. At unge Edvard også livnærte seg blant annet gjennom å male familieportretter av familien Olsen, samt hadde et nært forhold til sin skipsredernabo på Hvidsten, viser også hvor spennende det kan bli når kapital og kunst forenes.
Når arvingen Petter Olsen nå selger «Skrik», er protestmaleren en av verdens mest kjente – og maleriet ser ut til å bli et av verdens dyreste.
Jeg tror respekt er et nøkkelord her. Når EGD Holding bidrar med midler til blant annet DNS, Oseana Kunstmuseum og Bergen Kunsthall, er det ikke fordi jeg vil de skal formidle til offentligheten det jeg personlig liker. Jeg har full tillit til deres kompetanse og fagkunnskap. Jeg hadde mistet respekten og lysten til å bidra, om de lanserte prosjekter basert på hva de trodde jeg ville støtte.
Jeg synes Bergen som by bør ha en ambisiøs kunstpolitikk på utsmykning av de offentlige rom. Det er større ære for en kunstner å bli valgt ut etter en kunstfaglig begrunnelse fra et anerkjent råd enn å bli trumfet gjennom av en med mye penger. Derfor bør Bergen våge å si nei. Det gir respekt, og det gjør Bergen mer interessant som kunstby.
Knut Galtung Døsvig har vist, for eksempel gjennom rehabiliteringen av telegrafbygget, at han har respekt for og vilje til å betale dyktige håndverkere og kunstnere. Det bør byen være stolt av. Og at eiendomsselskapet BARA gjennom restaureringen av bygningsmassen har gjenskapt et smykke, hersker det liten tvil om. Det er også gledelig at han er økonomisk bidragsyter til for eksempel Baroniet i Rosendal, uten at han legger seg opp i det kunstneriske programmet. Det er bra!
At onkel Knut i dette tilfellet hadde lyst til selv å plukke ut kunsten på Kronstadtorget overrasker meg ikke. Men til tross for mange formildende omstendigheter synes jeg ikke han burde gjort det.
Og om nå Bergen hadde fulgt kunstnerisk råd og takket nei til «Skateren», kunne han satt statuen opp i sitt eget praktfulle parkanlegg i Bjørnefjorden, som jeg håper han fremdeles vil invitere meg til – noe jeg tro han vil for han er sjelden langsint.