Islamsk råd har innledet dialog med Arfan Bhatti og miljøet hans. Det må bli en vanskelig balansegang.
Det skapte politisk storm i Danmark da lederen i SVs søsterparti, Villy Søvndal, i 1998 bad muslimske fundamentalister se til å komme seg ut av landet. Denne uforsonlige holdningen fant endatil gjenklang i vårt hjemlige SV. Men den religiøse ekstremismen som hadde gjort seg gjeldende i Danmark på nittitallet, dukket først opp i Norge de aller siste årene. Radikaliserte, unge, norske muslimer har stilt seg utenfor både etablerte, muslimske miljø og det norske samfunnet, og de synes å ha økende oppslutning.
Det er denne utenforskapen lederen for Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, ønsker å fjerne gjennom dialog med representanter for de mest radikale, norske muslimene. – Vi som muslimske ledere har sviktet når det kommer ti å jobbe med grasrota. Når ingen snakker med dem, bare om dem, kan alt skje, sier Senaid Kobilica til Klassekampen.
Arfan Bhatti, tidligere beryktet kriminell, nå en selvutnevnt representant for ytterliggående islam, og miljøet hans, er blant dem Islamsk Råd har innledet dialog med. I dette miljøet inngår også Mohyeldeen Mohammed, som er siktet for å ha publisert en video på internett, hvor blant andre Kronprins Haakon er avbildet med underteksten: «Å Allah, ødelegg dem og la det være smertefullt.» Dette miljøet teller trolig bare noen titalls personer.
Senaid Kobilica opplyser også å ha snakket med Islam Net, som organiserer – og radikaliserer – et betydelig antall ungdommer. Organisasjonen har erklært seg som motstandere av vold, og fremstiller seg som en bastion mot fremveksten av mer ytterliggående bevegelser.
I disse miljøene har de norske imamene trolig liten eller ingen autoritet. Senaid Kobilica uttaler til Klassekampen at han «godt kan forstå sinnet til enkelte muslimske ungdommer», og begrunner det med at de utsettes for diskriminering og rasisme, og at media skriver mye negativt om islam og forhold i muslimske land. Men med denne forståelsen risikerer Islamsk Råd å nøre opp under frykten for at muslimske ungdommer kan representere en større samfunnsfare enn andre ungdommer.
Også i den offentlige debatten blir muslimsk ungdoms sårbarhet og følelse av mangel på tilhørighet i det norske samfunnet stundom fremstilt som en forståelig grunn til religiøs radikalisering.
I disse miljøene har de norske imamene trolig liten eller ingen autoritet
Både Arfan Bhattis miljø og Islam Net spiller på imamenes og samfunnets frykt for ytterligere radikalisering og religiøst begrunnet vold når de benytter seg av argumentasjon som kan forstås som forsøk på utpressing. Islamsk Råd risikerer at dialogfremstøtet blir oppfattet som et signal om at utpressing lønner seg.
Vanlige muslimer, alminnelige, fredelige innbyggere i landet, kan bli de største taperne i dette spillet. Men de kan også, i kraft av sitt antall og sin overbevisning, isolere de radikaliserende tendensene og stå opp mot den religiøse utpressingen. Det er mange tegn til en slik mobilisering, og den blir stadig mer påkrevd.
Norge har hatt nytte av dialog mellom ulike trossamfunn, og i utenrikspolitikken er dialog blitt et norsk varemerke, som Islamsk Råd påpeker. Men i møte med ekstremister som Arfan Bhattis miljø, kan utfrysing være et bedre egnet middel til uskadeliggjøring. Snu ryggen til!