Ingen lov er evig og uforanderlig. Selv Arbeidsmiljøloven går ut på dato.
PROTESTTOG: Motstanden mot vikarbyrådirektivet skyldes frykt for at det truer Arbeidsmiljølovens begrensninger på vikarbruk. NHO har truet med å teste holdbarheten for retten, og dermed utløses nei-refleksen, fagforeningenes velbrukte taktikk for å sikre privilegier. Sist onsdag ble motstanden markert fremfor Stortinget. FOTO: MORTEN HOLM, SCANPIX
Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen var nylig på signingsferd til Bergen for å overbevise Arbeiderpartiets lokallag om å takke ja EUs vikarbyrådirektiv. Hun ble møtt med innbitt motstand. Brudd med Aps 125 år gamle verdier! Retur til løsarbeidersamfunnet Einar Gerhardsen avskaffet!
Ministeren parerte raskere enn Martin Tranmæl rakk å snu seg i graven:
– Arbeidsmiljøloven er hellig for Ap og regjeringen. Ingen har rett til å si noe annet.
Protesttogene og det politiske spillet om Vikarbyrådirektivet handler om det samme som motarbeidelsen av den såkalte Nordsjøturnusen i Bergen kommune, brudd på overtidsbestemmelser i helsevesenet og Sykepleierforbundets krav om vetorett i turnusspørsmål.
Det handler om Arbeidsmiljøloven, fagforeningenes makt og arbeiderrettigheter. Det skulle bare mangle at arbeidernes eget parti uttrykker sympati med arbeidersaken. Men skal en lov virkelig være hellig?
Arbeidsmiljøloven er resultat av arbeiderbevegelsens innbitte kamp for et gjennomregulert arbeidsliv og trygge ansettelsesforhold.
Brudd assosieres gjerne med private selskapers rå utnyttelse av arbeidskraft. Skrekkeksempelet fra den senere tid er den såkalte Adecco-saken, hvor vikarer ved en av Norges største private sykehjemskjeder sov i bomberom og jobbet 84 timer i uken uten overtidsbetaling.
Faktum er imidlertid at den største lovbryteren er det offentlige Norge.
I Helse Bergen ble Arbeidsmiljøloven brutt nesten 5000 ganger i 2009. Året etter ble Trondheim kommune anmeldt av Arbeidstilsynet for 26.100 overtredelser ved kommunale sykehjem. Over 70 prosent av tilfellene skyldtes for mange søndagsvakter etter hverandre.
At Arbeidsmiljøloven brytes i så stor utstrekning, betyr ikke nødvendigvis at sleipe bedriftsledere kynisk undergraver arbeidstakeres lovfestede rettigheter.
Sannsynligvis er det like mye et symptom på en umulig skvis mellom arbeidstidsreguleringer, budsjettkrav og forsvarlig pasientbehandling.
I pamfletten ”Deltidsfella”, som denne uken lanseres på Manifest Forlag, møter vi vernepleiere i Harstad som jobber tre dager og har fri tre dager, hjelpepleiere som organiserer sin egen turnus og Hurum kommune som lar folk velge stillingsprosenten de selv ønsker. Målet er å snu fastlåste mønstre. Det er absolutt ikke noen selvfølge.
Arbeidsmiljøloven har de beste intensjoner om vern, men problemene standardiserte regler skaper for turnusordningene i helsevesenet, viser et regelverk som i praksis er tilpasset industrisamfunnets logikk.
Lovgiverne var på ingen måte blinde for at rigide beskyttelsesregler kunne gå på bekostning av fleksibilitet. Loven åpner derfor i stor grad for dispensasjoner. Problemet er at unntaksbestemmelsene forvaltes av mektige, sentrale fagforbund og deres vetorett.
For dem er Arbeidsmiljøloven et unikt forhandlingskort for å sikre makt og midler. Forslag om oppmykning møtes stort sett med sår retorikk om profittjakt, honnørord om solidaritet og generell moralsk patos. En arbeidsdag som overskrider ni timer er helseskadelig, men bare frem til kompensasjonen er høy nok.
Maktkonstellasjonen fører til at loven praktiseres med en underlig indre logikk: Adecco-sykepleieres doble vakter er lovbrudd, men det er helt greit at offentlige ansatte leger er på post et helt døgn i strekk.
Arbeidsmiljøloven er altså, som de fleste lover, langt fra perfekt. Den er dårlig tilpasset utfordringene i helsevesenet, og lar sentrale fagforeninger diktere premissene for et fleksibelt arbeidsliv.
Samme lov er også stridens kjerne i disputten om vikarbyrådirektivet. Direktivet er en seier for europeisk fagbevegelse. I Norge drives motstanden av frykt for at det truer bestemmelsene som begrenser vikarbruk.
NHO har truet med å teste holdbarheten for EFTA-domstolen, og dermed utløses den dogmatiske nei-refleksen, fagforeningenes velbrukte taktikk for å sikre privilegier: ”Er vi i tvil, bør vi si nei”.
Debatten er som vanlig forvrengt, og skrekkscenariene betydelig overdrevet.
Professor ved Institutt for Europarett ved Universitetet i Oslo og leder av Europautredningen, Fredrik Sejersted, har lest mange direktiver i sitt liv. Han har sjelden sett et EU-direktiv som gir så mye handlingsrom for nasjonale myndigheter.
– Det er åpenbart at vikarbyrådirektivet gir en bred åpning for å videreføre nasjonale begrensninger på vikarbruk, sier han.
18 år med EØS-avtalen viser at Norge har fått gjennomslag for restriksjoner i de fleste tilfeller, som i sakene om spilleautomatene, alkoholreklame, hjemfallsretten og boplikt.
Er Arbeidsmiljøloven like hellig som Aps representanter hevder, er det liten grunn til å tro at partiet vil vippe det politiske flertall som vil være nødvendig, for å sikre fremtiden til vikarbestemmelsen i paragraf 14–2.
Og det er nettopp politisk flertall som er poenget. Alle lover er en del av den demokratiske dynamikken. De skal ikke skrives i stein en gang for alle, men endres i takt med samfunnsutviklingen.
Arbeidsmiljøloven skal følges så lenge den gjelder, og prinsippene den er tuftet på er en viktig del av det sosialdemokratiske Norge. Men å beholde loven i sin nåværende form kan ikke være et mål i seg selv. Man kan gjerne argumentere mot vikarbyrådirektivet og helgearbeid i helsevesenet. Men argumentene må være noe annet enn at Arbeidsmiljøloven er en helligdom for evigheten.