De som faller ut av arbeidslivet, har en lang og og kronglete vei å gå. Det kan ta et par år før folk med nedsatt arbeidsevne blir vurdert for yrkesrettet attføring. Andre ledige må bare vente i seks måneder på tiltak.
Brofoss-utvalget har brukt mer enn to år på å gjennomgå og komme med forbedringsforslag for attføringssektoren. Utvalget har vegret seg for å ta tak i hovedutfordringen, nemlig at brukerne må få hjelpen de trenger, når de trenger den.
Attføringsbransjen består av rundt 400 kommunalt eller ideelt eide bedrifter, som har som formål å hjelpe mennesker som har falt ut av arbeidslivet på grunn av sykdom, ulykker, psykisk helse eller andre årsaker. A2G Gruppen, Fretex og Nordhordland Industriservice er blant de i overkant 30 bedriftene i Hordaland som har denne spisskompetansen.
Kan gi stor gevinst
Ifølge de siste tallene fra Nav er det i Hordaland 18.953 personer som har det som karakteriseres som nedsatt arbeidsevne. Det sier seg selv at gevinstene ved å få så mange som mulig fra denne gruppen inkludert i arbeidslivet er store både når det gjelder trygdeutbetalinger og når det gjelder å møte næringslivets behov for arbeidskraft.
brukerne må få hjelpen de trenger, når de trenger den
Det er også store menneskelige gevinster å hente i form av bedre helse og selvrespekt for personene dette gjelder. I forenklet form er spørsmålet Utvalg for arbeidsrettede tiltak, Brofoss-utvalget, har skullet ta stilling til følgende: Hvordan få mer ut av dette systemet og få flere i jobb på kortere tid?
Må vente og vente
Utvalget har behandlet en rekke forhold som er viktige for at mennesker som er ekskludert fra arbeidslivet skal kunne komme i arbeid, som for eksempel faglige tilnærminger i attføringsarbeidet, kvalitetssikring, finansiering, og juridiske rammer med mer. Det har derimot ikke tatt tak i de viktigste faktorene for å forbedre tilbudet til brukerne, nemlig reduserte ventetider og den konkrete organiseringen av de arbeidsrettede tiltakene som i dag gjør at brukerne i for liten grad får det tilbudet de trenger for å lykkes i prosessen.
Faktisk er disse forholdene, som hadde fortjent egne kapitler i seg selv, knapt nevnt i den 500 sider lange utredningen. Denne unnlatelsen er ikke minst underlig med tanke på at det er bred faglig enighet om at ventetider er skadelige og undergraver attføringsprosessen.
Kronglete vei å gå
Det er en lang og kronglete vei som går fra man faller ut av arbeidslivet til man får hjelp. Det tar gjerne et par år før folk med nedsatt arbeidsevne, kan bli vurdert for yrkesrettet attføring. Til sammenligning tar det bare seks måneder før tiltak settes i gang for ordinære ledige.
Man gir med andre ord bedre hjelp til mennesker som har mye bedre forutsetninger for å klare seg på egen hånd.
Vurderinger og planer
Yrkesrettet attføring er en prosess. Det starter med en behovs- og arbeidsevnevurdering. Deretter skal en handlingsplan utarbeides før personen settes på venteliste for å komme i gang. Det vil ta ytterligere 12 måneder. Når deltakeren først er kommet i gang, får vedkommende ikke hjelp fra start til slutt. Hjelpen skal nemlig porsjoneres ut stykkevis.
Det vil si at nye handlingsplaner må lages, og ytterligere ventetider legges til, før vedkommende får lov til å fortsette. Prosessen blir ytterligere komplisert fordi hjelpen ikke er den samme over hele landet, og varierer med budsjettår. Det er derfor ikke slik at den enkeltes behov avgjør hvilken støtte vedkommende skal motta.
Selvtilliten undergraves
Det skal ikke mye til for å forstå den kontraproduktive effekten av dette. Ett av de sikreste forskningsfunnene vi har om tilknytning til arbeidslivet, er at for hver dag en person står utenfor, reduseres sannsynligheten for å komme tilbake til det ordinære arbeidsmarkedet.
Selvtilliten undergraves og evnen til å se seg selv som en del av arbeidsmarkedet reduseres for hver dag.
Arbeidsgivers risiko
Det er ikke bare arbeidstakeren selv som mister troen. Jo lengre tid det går fra en person er falt utenfor, jo mindre blir også arbeidsgiversidens vilje til å ta personen inn i varmen igjen.
Arbeidsgivers risiko ved ansettelse øker, og attføringsbransjen må legge inn mer ressurser både overfor arbeidssøkere og arbeidsgivere for å lykkes.
Færre får hjelp
Får en slutt på ventetidene, vil det lede til en mer effektiv utnyttelse av offentlige ressurser. Den ineffektive bruken av de forskjellige attføringstiltakene kan sammenlignes med en student som skal ta et årsstudium ved en høyskole eller universitet, men må ta pauser fra studiene på ett til to år for hver deleksamen som avlegges.
På samme måte som dette vil ha åpenbare negative effekter på studieprogresjonen, gjør ventetider at mennesker blir gående i attføringssystemet mye lenger enn nødvendig. Gjennomstrømningen blir lav og færre får hjelp. Samfunnets totale kostnader blir høyere.
Ikke bare tiltaksplasser
Det er åpenbart at det er viktig og nødvendig med flere tiltaksplasser, men det er ikke bare det det handler om. Faktisk vil vi ikke få full effekt av en øking i antall tiltaksplasser så lenge tiltaksorganiseringen er som den er.
Vel så mye som antallet tiltaksplasser handler dette om hvordan plassene forvaltes. Her ville det i den fremlagte NOU-en vært naturlig med en grundig gjennomgang av Navs organisering, bruk av tiltaksplasser og årsakene til de store variasjonene i tilbudet brukerne får.
Dårlig debattgrunnlag
Et av hovedpoengene med å nedsette et offentlig utvalg er å få en grundig gjennomgang av alle sider ved et saksområde, for på den måten å legge grunnen for en konstruktiv etterfølgende offentlig debatt. Når Brofoss-utvalget ikke tar opp noen av de viktigste faktorene som spiller inn på en persons mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet, fyller det verken sitt mandat, og eller formål.
Det er mulig at departementet ikke har oversikt over ventetidene, eller ikke vil ut med hvor lange de er, det er vanskelig å si hva som er verst, men Brofoss-utvalget burde uansett ha sørget for å få dem opp på bordet.
Et vilkårlig system
Det samme gjelder de organisatoriske forholdene knyttet til tiltaksavviklingen. Det er på tide det tas en grunnleggende debatt om hvilke rettigheter en person med nedsatt arbeidsevne bør ha, og om tilbudet bør være likt over hele landet. Skal vi virkelig ha et system med så stor innebygget vilkårlighet? Utvalget har brukt to år på sitt arbeid. Det er like lenge som en tiltaksdeltaker må vente på å komme i gang.
fakta
Brofossutvalget
Et utvalg, ledet av Knut Brofoss, har i to år arbeidet med en utredning som ble overlevert arbeidsminister Hanne Bjurstrøm 09.02.
Mandatet var bl.a. å lette overgangen til det ordinære arbeidslivet for personer med nedsatt arbeidsevne og vurdere skjermede virksomheters rolle i arbeidsmarkedspolitikken.
Utvalgsmedlemmene samlet seg ikke om én modell, og presenterte i stedet tre ulike modeller for arbeidsrettede tiltak.
To av modellene åpner for konkurranseutsetting, mens regjeringen tidligere har vært klar på at skjermet sektor ikke skal konkurranseutsettes.
ARBEIDSDEPARTEMENTET, KLASSEKAMPEN