Hvis en stor nok del av befolkningen, Kirken, barneministeren, mange organisasjoner, og som i denne saken: alle de politiske partiene i Bergen, ikke blir hørt – hva sier det om vårt demokrati?
For tre måneder siden ante jeg ikke at Nathan, min sønns gode venn, ikke hadde lovlig opphold i Norge. Jeg trodde at når et barn blir født i Norge og tilbringer seks år her, så vil dette barnet ha opparbeidet seg rettigheter. Der tok jeg feil – fryktelig feil. Nathan, som aldri har vært utenfor Norges grenser, skal nå sendes til et land han aldri har vært i – diktaturstaten Etiopia. Nathans foreldre frykter på nytt å bli utsatt for fengsel og tortur, og reiser ikke frivillig. Utsendelsen vil derfor fra 15. mars kunne skje med tvang av politiet.
Da jeg fikk vite dette, bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å forhindre denne utsendelsen. Bakgrunnen for dette var følelsen av at dette var fryktelig feil, fryktelig urettferdig, og ikke minst umenneskelig. Til dette sier noen: «Det er ikke bra når man blir følelsesmessig engasjert».
Da må jeg spørre: Hvordan er det mulig å ikke være følelsesmessig engasjert når seks år gamle Nathan skal miste alt: venner, bekjente, nettverk, trygghet, språk, skolegang, kultur, tilhørighet, alt han kjenner, og sendes til en diktaturstat? Dersom vi ikke står opp og bryr oss om det som føles fryktelig urettferdig, hvordan skal det da gå med samfunnet vårt? Hvis en stor nok del av befolkningen, Kirken, barneministeren, mange organisasjoner, og som i denne saken, alle de politiske partier i Bergen, ikke sammen blir hørt – hva sier det om vårt demokrati?
I denne debatten blir det også sagt at «Verden er urettferdig, man kan ikke redde alle, og at loven må være lik for alle». Jeg er helt enig. Det jeg derimot ikke er enig i – og ikke godtar – er den urett som her begås mot Nathan og barn i hans situasjon. Loven skal være lik for alle, men det forutsetter at den håndheves korrekt. Nathan og andre barn i hans situasjon har et vern gjennom vår lovgivning, et vern som ikke blir ivaretatt og respektert. Mitt engasjement er ikke bare drevet av følelser, det har også en juridisk forankring.
Det er kraftig kost å gå ut og si at myndighetene ikke ivaretar barns rettigheter i Norge, men jeg vil gjerne begrunne det. Barnekonvensjonen, som har forrang foran norsk lov, sier at et barns beste skal være et grunnleggende hensyn. Det skal videre foretas en konkret vurdering der ulike hensyn skal veies opp mot hverandre. Barns rettigheter ble styrket i 2007, i dag ved utlendingsforskriften § 8-5, som sier at et barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt.
Nathan er født og døpt her, har gått i barnehage her, går nå i første klasse på Ytre Arna skole, spiller fotball på Arna-Bjørnar, men er ikke vurdert til å ha sterk nok tilknytning til Norge. Det fremstår som uforståelig, umenneskelig og dessverre juridisk ufundert, på lik linje med resultatet i mange tilsvarende saker.
I mange saker hvor det blir lagt til grunn at barnet har sterk nok tilknytning, gis det likevel avslag. Dette begrunnes med «innvandringsregulerende hensyn». Det står i loven at det kan legges vekt på «innvandringsregulerende hensyn», jf. utlendingsloven § 38. Nå som praksisen til Utlendingsnemnda er blitt så streng som den faktisk er – må dette åpenbart være mot lovgivers intensjon.
Heldigvis er stortingsmeldingen «Barn på flukt» på vei. Et stort problem er imidlertid at denne blir utsatt gang på gang. Det siste nå er at den skal komme i juni. Parallelt med dette arbeidet har Norge inngått returavtale med Etiopia. Dersom sakene ikke stilles i bero, betyr det at Nathan og andre etiopiske barn vil kunne sendes ut før en mulig løsning kommer. Dette vil stride mot all form for rettferdighet, og vil være hjerterått. Statssekretær Pål Lønseth sier nei til å stille sakene i bero. Aps innvandringspolitiske talskvinne, Lise Christoffersen, begrunner dette med at det vil skape «falske forhåpninger». Det er ikke snakk om å skape falske forhåpninger. Disse barna har derimot fått et berettiget håp av myndighetene.
Da arbeidet med stortingsmeldingen startet for vel to år siden, sa tidligere justisminister Knut Storberget at Norge skulle bli best i Europa på asylpolitikk for barn og at «2-3 år er et hav av tid i et barn sitt liv». Pål Lønseth sa senest 17. februar i år til Dagsavisen at «det er mulig vi må vektlegge barnas interesser noe mer enn i dag. Ved å legge økt vekt på hensynet til den sterke tilknytningen en del barn har til dette landet, og som er sterkere enn til foreldrenes hjemland, kan det bli lettere for noen barnefamilier å få opphold».
Dette er å gi håp. Mener statssekretæren og Aps innvandringspolitiske talskvinne at det er bedre for barn som Nathan å bli sendt til en diktaturstat enn å beholde det håpet som politikerne har sådd i fine taler?
Støtten til disse barna blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Vi må ta konsekvensene av å ha et system som lar disse barna vokse opp i vårt land. Barnas beste er det viktigste! Jeg ber dem i Ap som nekter å ta dette inn over seg: Løft blikket – se på disse barna – de er akkurat som dine og mine barn.