Hvordan går det med et hovedverk i norsk murmaleri når Frescohallen blir matbørs?
Frescohallen, en bergensk og nasjonal kunstskatt, er i ferd med å bli omgjort til matbørs, med 6–8 paviljonger bestående av restauranter som skal tilby «nisjeretter». Det er en underlig måte å ivareta kunst på, og får meg til å lure på hvilket forhold denne byens myndigheter har til noen av sine kulturhistoriske verdier.
Ikke bare er arkitekt Franz Wilhelm Schierts’ ruvende Børsbygning fra 1862, med Lars Solbergs påbygging og fasadeendring fra 1893, monumental. Også utsmykningene som 60 år senere ble utført i den store hallen ut mot Vågsallmenningen, er storslagne. Etter en åpen, nasjonal konkurranse i 1918 vant den da 30 år gamle Axel Revold med sitt utkast «Varebytte». I perioden 1921–1923 ble selve arbeidet utført – maling direkte på våt kalkvegg. Kunstverket er inndelt i tre tema, som hvert har fått sin vegg, atskilt med marmorpilastre og dekorative border.
Nordlandsveggen (kortveggen mot sør) viser lofotfisket, tilberedningen av fisken og seilasen til Bergen. Bergensveggen, langveggen med sine fire felt, tar for seg havnen i Bergen som sentrum for verdensomspennende handels- og skipsfartsvirksomhet. Her ser vi nordlendingene komme til byen med sin last, hvordan den blir eksportert og handel med varer fra fremmede havner. Verdensveggen (kortveggen mot nord) omhandler kontakten med utlandet og produksjon av varer som importeres til Norge.
Dette vårt første, moderne arkitektoniske maleri, ble høyt vurdert av samtidens kjennere, og har siden beholdt sin posisjon. Kunstmaleren Alf Rolfsen sparte ikke på rosen: «Verket har nådd en koloristisk styrke man må helt tilbake til (1400-tallskunstneren) Piero della Francesca for å finne sidestykke til i murmaleri», mente han. Hans kollega Per Krogh tok enda hardere i, for ham var dette «den beste freske siden Giotto og Orcagna», og da er vi tilbake på 1300-tallet.
Denne kunsten er bergensernes egen – men jeg er usikker på hvor mange av dagens bergensere som faktisk har vært inne og sett skikkelig på Revolds monumentaldekorasjoner. De lot seg realisere takket være en innsamling blant byens borgere; da ville det heller ikke være unaturlig om disse engasjerte seg i dette kunstverkets videre skjebne. For hva skjer med dette rytmisk sammenbundne diktet om det daglige liv (Revolds egne ord) når Frescohallen, av alle ting, blir matbørs?
Byantikvaren har riktig nok vært inne i bildet og gitt tiltakshaver, KJS Servering AS, sin velsignelse, på visse vilkår. For eksempel at «alle tilføyelser i Frescohallen må være reversible løsninger slik at hallen lett kan tilbakeføres til opprinnelig stand.» Ellers ber de om at det i innredningen av hallen tas hensyn til «lesbarheten av rommets kunstneriske program og arkitektoniske kvaliteter.»
Dermed skulle vel den hellige gral være vel forvart?
Jeg føler meg slett ikke overbevist. Selvsagt må utsmykningen være «lesbar» når de planlagte paviljongene er montert. Hvor lesbar, og hvor mye man kan se fra en gitt posisjon i rommet, vet vi foreløpig ingenting om. Det merker vi først når sushien er servert. Murkunsten vil i beste fall bli noe sekundært i kaoset av paviljonger, gjester og servitører. Lite attraktivt har lokalet vært i de årene Turistinformasjonen har hatt tilhold der. Jeg er ikke sikker på at det som nå kommer, blir et fremskritt.
Men det er noe som bekymrer meg mer, og det er et forhold som Byantikvaren ikke nevner med et ord: Hva tåler freskene, og hva tåler de ikke?
Det innvendige arbeidet i hallen har pågått en stund. De gangene jeg har kikket inn gjennom vinduene fra vågsallmenningssiden, har jeg kunnet konstatere at arbeidet har virvlet opp en del støv. Men kunsten har, så vidt jeg har sett, ikke vært tildekket på noen måte. Forteller dette oss noe om de nye drivernes forhold til omgivelsene de skal innta?
Tildekket blir den heller ikke når gjestene nyter sine måltid, og matos og menneskeånde daglig blandes i det fagfolk kaller konveksjon. Konveksjon er strømmer som transporterer energi og annet, f.eks. smuss, når luften beveger seg fra varme til kalde flater. De partiklene som fins der, kastes mot veggene og fester seg.
I Frescohallen treffer de ikke hvilke som helst vegger, men et sårbart kunstverk som er helt uten overflatebeskyttelse. Det smusset som først fester seg der, er vanskelig å få bort. Og er det tale om fett, hvilket vi må regne med i en restaurant, fører det til misfarging. Matos, damp og menneskeånde skaper en fuktighet som kan bli en trussel mot «den første moderne freske i egentlig forstand», for å sitere en av Revolds samtidige kunstkritikere.
Det er et stykke kunsthistorie som møter oss i den gamle børsbygningen. Intet mindre. Da melder spørsmålet seg om ikke Frescohallen kunne funnet en mer formålstjenlig anvendelse, hvor kunsten i det minste blir like viktig – og like synlig – som virksomheten i hallen for øvrig. Noe som gjør at vi kunne få oppleve dette helt spesielle interiøret mest mulig uforstyrret.
Her finner vi et utsøkt stykke Bergen, et kunstverk som favner viktige deler av byens historie og fortsatt regnes som et hovedverk i den såkalte freskoepoken i Norge. Hvem burde anerkjenne det tydeligere enn Bergen kommune? Er det ikke hit man burde invitere hele byens befolkning inn, til et vakkert utformet kommunalt kundetorg som samlet den informasjon og de visuelle presentasjoner kommuneadministrasjonen og de folkevalgte vil at vi skal ha del i? Nå er vi henvist til en trist rådhusfoajé, som pga. sitt nye naboskap ligger i halvmørke.