Grom-Norge

Audun Lysbakken har kanskje utnyttet sin posisjon. Men i forhold til mange andre, er han en sann amatør innenfor dette gamet.

Illustrasjon: Marvin Halleraker

På min nettleser har jeg opprettet en mappe for spesielle saker fra det offentlige Norge. I mangel av noe mer dekkende, har mappen det ironiske navnet «Grom-Norge». Her havner nyheter og opplysninger som ikke passer inn andre steder. De dreier seg om kameraderi, vanstyre, utnytting av egen posisjon – slike ting.

Nyheten om at en Ap-politiker fikk 1,8 millioner av Norske Skog, for å hjelpe bedriften med å få kloen i en del av regjeringens finanskrisepakke, havnet her. Den samme gjorde opplysninger om at UD av budsjetthensyn måtte kvitte seg med åtte milliarder bistandskroner i løpet av årets siste dager. Pengene går til land som koker av korrupsjon.

En annen godbit var Wikileaks-opplysningene om at forsvarsminister Barth Eide som statssekretær ønsket å sende norske styrker til Haiti for å fremme sitt eget FN-kandidatur, slik amerikanske diplomater så det. Eller at Arnfinn Moland, sjefen for Norsk Hjemmefrontmuseum, satt betydelige pengebeløp som tilhørte museet inn på private konti, uten at forsvarsledelsen synes det var spesielt kritikkverdig.

Det er nok å hente, også av pussige gladsaker. «NAV-ansatte på sydentur til 200 000 kroner». Eller at tenketanken Minotenk nylig fikk 200 000 fra staten for å arrangere gratis kjønnssegregerte ferieturer for vanlige jenter og gutter fra innvandrermiljø – på høyfjellshotell i Gausdal, der man kan «oppleve vakker natur, morsomme aktiviteter som hundekjøring og aking, spise deilig mat og ha det kjempegøy».

Andre saker som havner i mappen «Grom-Norge» er langt mer provoserende. La oss ta et par ferske eksempler fra vår nye og eksessive ledelseskultur. Det ene handler om Tine. Direktøren Hanne Refsholt gikk i fjor sommer til styreleder Trond Reierstad og ba om ett års ferie med full lønn, som er 2 154 183 kroner.

For å møte opp en gang hver måned mottar Reierstad 917 000 kroner

Direktøren, som skal bruke tiden til «påfyll» (turer i skog og mark, pleie av familie og venner og litt studier etter eget ønske), har etter eget utsagn et spesielt godt forhold til Reierstad. Han nølte ikke med å innvilge søknaden. Reierstad har selv landets desidert høyeste styrehonorar, det ligger mange hundre tusen over Statoils. For å møte opp en gang hver måned mottar Reierstad 917 000 kroner.

Tine er i praksis en monopolbedrift, eid av bønder som lever av offentlige subsidier innenfor et strengt beskyttet marked. De omsetter det meste av melken, osten og smøret som produseres her i landet. Nå synes vikarierende direktør Stian Øiom at den norske befolkning er begynt å spise «faretruende» mye fransk ost, ifølge Aftenposten. Tro hva det kan skyldes.

Øiom og Tine har løsningen: Steng konkurrentene ute og skjerp monopolet, slik at Tines produkter blir mer «populære». Så enkelt kan det gjøres. Under slike forhold kan direktøren selvsagt unne seg ett års ferie med full lønn.

Oppslaget havnet selvsagt i mappen. Men juvelen fra den siste tiden omhandler Holocaustsenteret.

Der har avtroppende direktør Odd-Bjørn Fure greid å legge beslag på senterets forskningsmidler for mange år framover. Fures lederstil har skapt mye uro og misnøye ved HL-senteret, uten at noen tør stå fram. For selv om Fure er 70 år, og har nådd statens absolutte pensjonsgrense, har han ikke tenkt å dra noe sted. Han har nemlig fått innvilget 12 millioner fra Norges forskningsråd til et stort forskningsprosjekt.

Søknaden ble sendt i regi av HL-senteret. Temaet er ikke folkemord, som senteret ifølge statuttene skal forske på. Det er okkupasjonshistorie, som ligger Fures hjerte nærmest. Pensjonisten skal selv lede prosjektet. Fure kan med dette motta pensjon, men også lønn, i mange år framover.

Ikke nok med det, han har også sikret konen Jorunn Sem Fure ansettelse som forsker i full stilling. Siden hun ikke er ansatt noe annet sted, vil hun koste senteret langt mer enn om man hadde brukt historikere fra et universitet.

Man skulle ikke tro det var mulig

Som direktør har Fure selv foretatt alle vurderinger av prosjektet og medarbeidernes egnethet. Styret ble ikke informert om Fure og konens ledende posisjon i prosjektet før etter at søknaden var sendt. Men Fure må ha fått klarsignal fra toppen i Forskningsrådet om at det formelle var i orden, sannsynligvis før søknaden ble sendt. Alt dette fikk påtroppende direktør Jakob Lothe til å trekke seg før han hadde begynt.

I «Grom-Norge» skal det helst lukte svidd lang vei

Man skulle ikke tro det var mulig. Er grunnen at Fure er en uovertruffent dyktig og produktiv forsker, en stjerne av internasjonalt format, hvis kapasitet vi må presse til siste dråpe? Sannheten er veldig langt unna.

Da jeg leste den første artikkelen om at Audun Lysbakkens departement hadde bevilget 150 000 for at SV-ungdommer skal arrangere selvforsvarskurs for jenter, ble den først ikke funnet verdig en plass i Grom-Norge. Der skal det helst lukte svidd lang vei, og dette virket for smått.

Så feil kunne jeg ta. Den ene etter den andre krever nå Lysbakkens avgang. Stortinget skal arrangere høring, og forholdet er dessuten politianmeldt av en sjokkert venstrepolitiker fra Oppland.

Lysbakken har muligens misbrukt sin stilling. Men dette er tross alt hva folk gjør i dag, spesielt innenfor det offentlige, og ofte i en langt større skala, for å berike seg selv og ingen andre. Og det uten konsekvenser. Ingen har for eksempel tatt affære i noen av de andre sakene jeg her har trukket fram.

Audun Lysbakken har kanskje utnyttet sin posisjon. Men i forhold til mange andre, er han en sann amatør innenfor dette gamet. Hans største feil er at han ikke tenkte stort nok.

Kommentarer