Den formastelige bransjen

Politikere er mennesker. Derfor blir de PR-rådgivere.

TILBAKE I BT: Frank Rossavik.

I forrige ukeble det kjent at Jens Stoltenbergs mangeårige stats-sekretær, Torbjørn Giæver Eriksen blir rådgiver i selskapet First House. Han også. Samme selskap har bl.a. tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen i stallen. Det auler av tidligere politikere i bransjen, også fra andre partier og i andre byråer.

Vi snakker ikke om livets vakreste eventyr. Tidligere folkevalgte og deres nærmeste rådgivere selger kompetansen fra styre og stell til næringsliv og interessegrupper. Dagens helseminister risikerer å møte en tidligere helseminister fra samme parti i dragkamp om statens ressurser.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein klasket til i sin avis 1. mars: «Pro Sentret har i mange år drevet et viktig arbeid for de av byens løse fugler som lever av å selge kroppen sin. Men for dem som lever av å selge sjela si finnes det fortsatt ikke et Pro Sentret som tilbyr hjelp og støtte» .

Vi kan jo spørre Ulstein: Hvis hun av en eller annen grunn måtte bort fra sin posisjon som profilert kommentator i Dagsavisen, hvor ville hun gå? Helst til en redaktør- eller kommentatorjobb i Aftenposten eller NRK, får vi tro, men ville hun ha tatt til takke med en lavere profilert jobb som nyhetsreporter? I en mindre avis, om nødvendig? Ville hun ha blitt lærer eller Nav-ansatt eller trikkefører?

Hege Ulstein er et edelt menneske, så vi skal ikke utelukke noe. Men de fleste vil oppover, i hvert ikke nedover, i lønn og status når de skifter jobb.

En undersøkelse Respons Analyse gjorde for bemanningsselskapet Proffice i 2009, viser ni av ti, både ledere og ansatte, mener høy lønn er viktig. En del er villige til å gå ned i lønn for å få en mer interessant jobb, men nedgangen skal ikke være større enn ti prosent. Flest mannlige ledere er opptatt av at bedriften er anerkjent, mens kvinnelige ledere er mer opptatt av makt og en fin tittel. Kun få er blitt mindre kravstore på grunn av finanskrisen, og det gjelder både sjefer og undersåtter.

I tillegg kommer det som kanskje var for opplagt til å være med i undersøkelsen: Folk vil bytte til en jobb der de kan gjøre noe de liker og noe de kan.

Å ha en jobb som den Hege Ulstein og jeg har, innebærer få muligheter for slike personlig tilfredsstillende jobbskifter. Journalister er stort sett ubrukelige i andre yrker enn de nærmest beslektede. Derfor er det mange også av oss som «lever av å selge sjela si», i et av disse byråene. Jeg hadde også en kort tur innom bransjen for en del år siden.

Å være politiker på høyt nivå gir noen flere muligheter. Man kan bli fylkesmann og kringkastingssjef, eller man kan få lederstillinger i private og offentlige organisasjoner. Men man skal ikke langt uti landskapet før de mulige jobbene blir klare nedturer. I alle fall hvis man har vært på toppen av hierarkiet som statsråd eller som statssekretær i et viktig departement.

En jobb i et PR-byrå gir ikke samme sosiale status, men den kan gi samme lønn, den gir et påskudd til å fortsette å gå med dress eller drakt hver dag, og den innebærer at man fortsatt kan bruke sitt kontaktnett og sine kunnskaper. Jobben sikrer at man fortsatt kan operere i miljøer der makt utøves.

Statsråder tjener i overkant av millionen, statssekretærer og stortingsrepresentanter om lag 750.000. For de fleste er dette mer enn hva de hadde før.    Dermed vil kun få uten videre gå tilbake til sine gamle yrker, hvis de da i det hele tatt har hatt noe liv utenfor politikken.

Et av unntakene er Heidi Grande Røys, også et edelt menneske. Hun var bestyrer ved Havrenes barnehage i Florø da hun til alles, ikke minst egen, forbauselse ble valgt til Stortinget fra SVs liste i Sogn og Fjordane i 2001. Det kunne bare vare i en periode. Men i 2005 kom SV jo i regjering, og Røys ble statsråd. Også det varte i fire år. Deretter dro Heidi Grande Røys hjem igjen til barnehagejobb og lokalpolitikk. Hun kunne helt sikkert ha fått noe fett i Oslo, men familien, trivselsfylket og gamlejobben vant.

Skal vi ha flere politikere som frivillig vender tilbake til gamle liv etter endt dont i maktens sentra, må vi enten sørge for at de blir like edle som Ulstein og Røys, eller vi må øke politikerlønningene så mye at de også tiltrekker seg flere fra høytlønns- og høystatusyrker – slike det er lett å gå tilbake til uten dikkedarer.

I mellomtiden bør vi erkjenne at Torbjørn Giæver Eriksen oppfører seg slik de fleste av oss ville ha gjort. Han hadde ikke mange alternativer. Eriksen skal nå hjelpe klienter til å ivareta sine interesser i politikken, slik advokater hjelper klienter i rettssystemet. Både rådgivere og advokater har sine etiske regelverk. I begge bransjer skjer det likevel uetiske ting fra tid til annen. Begge deler gjelder forresten også for journalister.

Kommentarer