SV kan vinne

«I beste fall” er et fenomen SV-ere bare kjenner av omtale, men kan partiet for én gangs skyld vinne på en dramatisk situasjon?

 

FOTO: HÅVARD BJELLAND

 

Audun Lysbakken har ikke begått underslag, ikke forbrutt seg seksuelt, ikke handlet på tvers av stortingsvedtak og antakelig heller ikke løyet verken for statsministeren eller Stortinget. Han har stått ansvarlig for en klønete og regelstridig utbetaling av penger til selvforsvarskurs for jenter.

Som han sa halvveis i pressekonferansen, på et tidspunkt da jeg tror ingen av oss mediefolk ennå skjønte hvor det bar: ”Ingen har lidd. Ingen har tapt noe. Ingen har beriket seg. Det eneste som har skjedd er at jenter har fått opplæring i selvforsvar”.

Da så mye var sagt, gikk han inn for sin dramatiske landing. Han så alvorlig på regelbruddene og på de klønete forsøkene på å finne ut av dem. Han burde også ha meldt seg inhabil i behandlingen av de årlige søknadene om penger fra stiftelsen Reform, fordi han kjente stiftelsens leder.

Han var tilhenger av at feil skulle få konsekvenser, sa han, og gikk av.

Mange spørsmål henger nå i luften. Et av dem er: Kan Lysbakken komme tilbake i et annet departement? At Kristin Halvorsen i ettermiddag ble utnevnt til settestatsråd for Barne- og likestillingsdepartementet synes å åpne for det. Dermed kan det komme en større ommøblering etter helgens SV-landsmøte, og plutselig kan Audun Lysbakken være inne igjen.

Det virker logisk også fordi statsminister Jens Stoltenberg neppe kan bale med en regjeringspartner som har lederen sin sittende utenfor regjeringen. Alternativt har vi nettopp opplevd SVs første skritt ut av regjeringen.

Men dette er i skrivende stund en ligning med flere ukjente. To mer avgrensede spørsmål: Kan Audun Lysbakken bli leder av SV? Kan SV leve med Lysbakken som leder?

Jeg tror svaret på det første er klart ja, og på det andre et betinget ja.

Audun Lysbakken har stor støtte i SV. At han går av slik, tror jeg vil bli oppfattet som redelig og rakrygget i partiets rekker, også av dem som ellers føler seg pinlig berørt av hele saken. Grunnen er rett og slett at Lysbakken oppfattes som skikkeligheten selv. Ingen tror at han med vitende og vilje har brutt regler eller prøvd å tildekke regelbrudd.

SMS-vekslingen mellom ham og Kirsti Bergstø tidlig i saken er det springende punktet: Var han dermed tilstrekkelig informert til at han burde skjønne hva som var i ferd å skje, eller blir han trodd på at han ikke skjønte det?

SV-medlemmene vil tro ham. Hvis partiets potensielle velgere også tror ham, hvilket naturligvis er minst ett hakk mer usikkert, kan Lysbakken og SV starte med en aldri så liten sympatibølge. Dette er et ahistorisk resonnement. SV har nok norsk rekord i uflaks og dårlig håndtering både av farer og muligheter. Men må historien gjenta seg hver gang?

Kommentarer