Den omvendte verden

Er det virkelig slik, som en del ihuga SV-ere prøver å få oss til å tro, at Audun Lysbakken går styrket ut av Barne-, familie- og likestillingsdepartementet, som en bedre leder enn noensinne?
Selvsagt ikke.
Saktens kan han ha lært noe av denne prosessen, oppegående og begavet som han unektelig er. Men han står ikke akkurat igjen med palmer i hendene. En god leder kjennetegnes ved at han tar ansvar, sies det til Lysbakkens forsvar. Gjelder det også når lederen først har latt seg presse fra skanse til skanse og i realiteten ikke lenger har noe valg?
En ting er selvforsvarssaken, der hans eget retoriske selvforsvar viste seg ikke å holde mål. Mønstergyldig har han hele tiden insistert på at alt som gjøres i departementet, er statsrådens ansvar. Slik må og skal det være. Men han har gjort dette på en måte som har skapt inntrykk av å beskytte særlig én statssekretær, som altså skulle være den egentlige synderen.
En slik retorikk er kun vanntett hvis absolutt alle kort er lagt på bordet, og ikke noe hefter ved statsrådens egen befatning med saken. Når dét viste seg ikke å være den hele og fulle sannhet, raknet dette forsvaret på slående vis. Likevel var visstnok ikke denne innrømmelsen vurdert som tilstrekkelig til å presse frem en avgang.
Mange vil nok se annerledes på den saken. Især fordi noen av mailene og sms-ene Lysbakken trengte faglig hjelp til å hente frem fra historiens mørke, faktisk var skrevet av ham selv.
Det som i stedet ble tungen på vektskålen, var inhabilitetssaken. Etter i flere år å ha gitt til sammen over 13 millioner kroner til stiftelsen Reform, drevet av en venn og partikollega og der Lysbakken selv var styremedlem inntil for fire år siden, kommer statsråden plutselig på at dette kanskje kunne dreie seg om inhabilitet og dermed brudd på økonomireglementet.
Er det mulig?
Kan han ha unngått å se noe så opplagt? Har heller ingen i departementet hvisket ham noen advarende ord i øret? I så fall er det grunn til å spørre hvilken tolkning av habilitetsbestemmelsene man holder seg med der i huset. Skjønt; når Audun Lysbakken handlet mot embetsverkets råd i selvforsvarsaken, hadde det kanskje ikke fått noe å si om de også hadde advart ham mot tildelingene til Reform.
Lysbakken må gjerne argumentere med at formålet er så godt at andre statsråder sikkert ville bevilget like mange millioner. Mulig det, selv om han plusset kraftig på straks han ble statsråd. Men det er ikke dette saken dreier seg om. Her handler det om habilitet, politisk integritet og å opprettholde tilliten til gjeldende forvaltningsskikk og, i siste instans, hele vårt politiske system.
Et så dårlig skjønn bør det ikke være mulig å utvise. Verken for en statsråd eller en partileder.

Kommentarer