SV vil gjerne fortsette i regjering etter valget i 2013. Det kan på populærnorsk kalles et hårete mål.
Å arrangere vellykkede landsmøter hører til de overkommelige oppgavene for politiske partier. Men for SV var helgens stevne på Lillestrøm i alle fall et nødvendig første skritt ut av en uvanlig dyp krise.
Lørdagen ble brukt til å erkjenne alvoret i skandalen som endte i Audun Lysbakkens avgang som statsråd og deretter til å gi samme mann et solid mandat som ny leder. For SV-aktivistene var det åpenbart intet problem å la det siste følge det første. Partiets potensielle velgere vil ha større problemer med det. Her ligger SVs mest akutte problem.
Men SV var i hardt vær også før Lysbakken rotet det til i departementet. Meningsmålingene har den siste tiden ligget rundt sperregrensen. Pilene har pekt nedover siden våren 2005. Det er den mørke delen av arven etter Kristin Halvorsen, som i helgen ble takket av for 15 års innsats som partileder. Hennes politiske gjennomslagskraft i regjering har kanskje ikke vært så verst, men hun har hele tiden slitt med å få betalt for den gjennom oppslutning i valg.
I går var oppmerksomheten rettet mot Audun Lysbakkens første store landsmøtetale som leder. Han klarte seg godt og fikk lang applaus. Lysbakken avklarte også at SV ønsker å fortsette i regjering etter valget neste høst. Grunnen han ga var denne: Så lenge den rød-grønne regjeringen består, avgjøres landets politiske kurs ved kompromisser inngått mellom Ap og SV, ikke mellom Ap og partier i sentrum eller til høyre. Slik Lysbakken resonnerer, får det da våge seg at SV bare unntaksvis får gjennomslag for primærstandpunkter.
Lysbakken har bare delvis rett. I sentrale saker for SV har Ap nettopp sikret flertall mot høyre. SV har måttet nøye seg med å demonstrere avmakt gjennom å ta dissens, sist om vikarbyrådirektivet. Tidligere har det skjedd i asylpolitikken. Sistnevnte saksfelt – nærmere bestemt situasjonen for asylbarna – var den som lot til å oppta helgens landsmøtedelegater mest. Her lovet Lysbakken å oppnå noe vesentlig. Det kunne han trolig gjøre ganske trygt. Også fra Aps rekker er det kommet signaler om at en endring er på gang.
Derimot var Lysbakken ullen i formuleringen av målet for arbeidet med regjeringens reviderte klimamelding. Her er det nok at det «går i riktig retning», det vil si at «norske utslipp skal ned». Her er SV åpenbart i ferd med å godta noe mindre enn klimaforlikets krav om at to tredel av klimagassutslippene skal tas innenlands.
Saker som denne blir viktige for SVs nye leder. Hva kan han og partiet oppnå? Hvor gode er de til å selge halvgode kompromisser eller snakke bort smertelige nederlag. Kristin Halvorsens erfaring, autoritet og folkelighet var ikke nok. Audun Lysbakken mangler i utgangspunktet alt dette, og skal få det hardt.