Krigsdans igjen

Har USA og Israel virkelig tenkt seg på tokt i Iran?

Terrorangrepene 11. september 2001 gjorde krigen i Afghanistan legitim. Den har også gitt midlertidige resultater ved at den har holdt Taliban fra makten i ti år, og dermed bidratt til å redusere trusselen fra al Qaida. Men kostnadene har vært enorme, og nå vil alle ha en slutt på krigen fortest mulig.

DEMONSTRERER: En student holder opp en anti-USA-plakat for å støtte Irans påståtte atomvåpenprogram. Demonstrasjonen fant sted 15. november i fjor. FOTO: Morteza Nikoubazl, REUTERS

Krigen i Irak var en katastrofe. Den ble dessuten igangsatt på falske premisser. Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen likevel. En tynn, delvis unnskyldning kan likevel være at George W. Bush og Tony Blair virkelig trodde at diktatoren i Irak satt på slike våpen.

Nå trommes det til krig mot Iran på grunn av landets påståtte atomvåpenprogram. Iran har ikke vist aggresjon mot omverdenen. Det foreligger ingen beviser for at landet har atomvåpen. Det er ikke engang hevet over tvil at landet ønsker å produsere dem. Ingenting synes å rettferdiggjøre en krig.

Likevel kommer det stadige meldinger fra Israel om at landet vil sende bombefly på vingene, og om at israelske soldater trener på bakkekrig. Statsminister Benjamin Netanyahu later til å være klar som et egg.

USAs president Barack Obama dobbeltkommuniserer. På den ene siden advarer han Israel mot å fyre løs, på den andre ordlegger han seg slik at krig fremstår som nærmest uavvendelig. «Jeg mener det fortsatt finnes et tidsvindu for å løse dette diplomatisk, men vinduet er i ferd med å lukke seg», sa han i Sør-Korea mandag.

Retorikken er dekkende for hva store deler av verdenspressen har drevet på med i årevis. Vi kjenner igjen rapportene om det uunngåelige – fra før Gulfkrigen i 1991, før Kosovo, før Afghanistan, Irak og Libya.

«Teherans siste sjanse», lød en tittel i ellers nøkterne Der Spiegel 5. mars, og det er bare ett av mange eksempler. Hvis ikke det iranske prestestyret straks og med en gang sørger for å slippe til internasjonale inspeksjoner både her og der, ja da …

Harvard-professor Stephen Walt tar for seg nettopp medienes ansvar i sitt siste bidrag på foreignpolicy. com: «Når også de store mediene fortsetter å varsle om at krigen er nært forestående, sannsynlig, uunngåelig etc., kan det overbevise folk om at den kommer før eller senere, og at det ikke er noe poeng å lete etter bedre alternativer.»

Walt er dessuten klar på at Iran ikke har atomvåpen og at det knapt er sikkert at landet har noe program for å skaffe seg slike. Amerikansk etterretning tror ikke Iran har noe aktivt program, poengterer professoren. Heller ikke Det internasjonale atomenergibyrået IAEA er sikre på at Iran har det.

Walt utelukker slett ikke at Iran vil skaffe atomvåpen, men viser til at Irans åndelige leder ayatolla Khamenei har sagt at Iran ikke vil ha dem fordi de er i strid med islams lære. Walt mener til og med at Khamenei – vi får holde oss fast! – kanskje snakker sant når han sier at landet bare vil ha atomkraft til produksjon av energi.

Dog er det sannsynlig at Iran ønsker seg atomvåpen. Landet er omgitt av atommakter: Israel i vest, Russland i nord og Pakistan i øst. To av dem er fiendtlige. Iran har dessuten et elendig forhold til verdens eneste supermakt, og dets brutale religiøse regime er forhatt i det meste av verden. Alt tilsier slik sett at Irans ledere skaffer seg atomvåpen.

Men vil Iran – eventuelt – ha atomvåpen for å angripe andre, med eller uten de samme våpnene? Landet har aldri angrepet noen. Og viktigere: Atomvåpen er ment for avskrekking, ikke for angrep. Alle verdens ni atommakter har skaffet seg våpnene primært for å avskrekke fiender fra angrep. Kun ett land har noen gang brukt dem: USA selv, for å ta knekken på Japan i sluttfasen av annen verdenskrig.

Iranske ledere provoserer stadig med hatske utfall mot Israel, men tanken om at landet skulle gå til angrep er absurd. Israel har atomvåpen selv, stor konvensjonell slagkraft og dessuten verdens eneste supermakt i ryggen.

Men her er en viktig nyansering: For stater er atomvåpen noe som skal hindre andre i å angripe. Ingen stater, med et mulig unntak for Nord-Korea i en ekstrem situasjon, ville våge å bruke atomvåpen først, rett og slett fordi de så med stor sannsynlighet ville bli smadret med atomvåpen selv.

For terroristgrupper er bildet et annet. De har ingen egen befolkning og intet territorium å beskytte.

Når USA er så aggressivt, har det selvsagt med 11. september 2001 å gjøre. Faren for at Iran skaffer en gruppe som al Qaida atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen, er det mest rasjonelle argumentet for USAs førsteslagsstrategi. Iran har støttet internasjonal terrorisme. Det var et slikt rasjonale amerikanerne brukte for krigen i Irak.

Argumentet bærer likevel ikke langt nå. En simulering i USAs forsvarsdepartement, sitert av New York Times nylig, viser at et israelsk angrep på Iran vil lede til en større regional krig, og trolig trekke USA inn. På plussiden kommer at en velrettet bombing av iranske anlegg vil sette landets eventuelle atomvåpenprogram tilbake med om lag ett år. Skal man oppnå mer enn som så, må man i gang med en fullskala krig også på bakken.

Da er det bedre for USA å fortsette med ikke-militære midler, og å gi Benjamin Netanyahu enda klarere beskjeder. Som pensjonert general ved USAs militære sentralkommando (CENTCOM) Anthony Zinni nylig sa: «Hvis du likte Irak og Afghanistan, kommer du til å elske Iran.»

Kommentarer