RIKDOM: Selv om landet flyter over av penger takket være vår utvinning av olje og gass, er det dog grenser for hvor ufornuftig de bør brukes, skriver artikkelforfatteren. FOTO: Svein Erik Furulund
Den internasjonale handelen med klimakvoter har mye til felles med Pavens salg av avlatsbrev før i tiden.
Ifølge rapporter i Bergens Tidende nylig, har klimakvotene like liten virkning på verdens klima som avlatsbrevene for karrieren til rikfolks sjeler i det hinsidige.
Hva har satt dette sirkuset i gang? Dessverre har en del av verdens politikere kjøpt teorien om global oppvarming og dens angivelig katastrofale følger for mer enn den er verd. Samtidig innser de samme politikere at dersom man skulle gjøre noe som monner med utslippene av klimagasser, ville det ødelegge økonomien i de land de er valgt til å administrere. Klimakvotene er et instrument for å unngå konsekvensene av å gjøre noe med klimagassutslippene samtidig som man later som man gjør noe.
Det er nemlig ikke slik som Sigbjørn Grønås synes å tro (BT lørdag 24. mars) at «vi lever i en postfossil verden». Fortsatt kommer nærmere 90 prosent av verdens primærenergi fra fossile kilder (kull, naturgass og olje). I 2010 var denne andelen nøyaktig den samme som i 1986 (BP Statistical Review of World Energy), til tross for alt hva vi har hørt i mellomtiden om fornybar energi. Ingen med kjennskap til verdens energimarkeder har den minste tro på at denne andelen vil synke dramatisk de nærmeste årene; om tyve år er den antakelig fortsatt godt over 80 prosent.
Grunnen til vår velstand er billig energi. «Energirevolusjonen» er et mer dekkende uttrykk enn den «industrielle» revolusjon. Det som den gangen skjedde var at muskelkraft fra mennesker og dyr ble erstattet med kull og deretter de andre fossile brensler, naturgass og olje. Økonomisk vekst og velstand hviler alle steder på utnyttelse av billig energi, som i de fleste land betyr fossile brensler. Kun et fåtall land har rikelig med billig vannkraft. Vind- og solkraft har et godt stykke igjen til å være billige kraftkilder tilgjengelige når som helst.
Det blir hevdet at dersom konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal bli stabilisert, må utslippene av klimagasser reduseres med 80 prosent av hva de var i 2000 (The Stern Review). De som tror at dette er mulig uten å føre oss tilbake flere tiår i levestandard tror antakelig også på julenissen. Det blir heller ikke mye rom for økonomisk vekst i verdens utviklingsland. Det som har skjedd de siste årene taler da også sitt tydelige sprog. Siden 1992, året da man på Rio-konferansen ble enige om å prøve å gjøre noe med saken, er verdens utslipp av kulldioskyd fra fossile brensler mer enn fordoblet (BP Statistical Review of World Energy), og det er ingen tegn til at de avtar.
Gitt de skadevirkninger som alvorlige tiltak mot utslipp av kulldioksyd ville få, må man spørre om ikke kuren ville bli verre enn sykdommen. Det er ikke mer enn naturlig at man søker alternativ ekspertise til det som fremføres av FNs Klimapanel for et så pass alvorlig spørsmål. Den alternative ekspertise finnes og har en ganske annen mening enn Klimapanelet. Den bestrider selvsagt ikke virkningene av klimagasser, men betviler deres styrke. Særlig stor er usikkerheten om de selvforsterkende virkninger av klimagassutslippene; mange er av den mening at oppvarmingseffekten er langt mindre enn Klimapanelet tror.
Og så har vi skadevirkningene. De er ukjente; det eneste vi kan si er at global oppvarming vil ha positive virkninger noen steder og negative andre. Den oppvarming som har skjedd i vår verdensdel siden den lille istid har ikke vært til noen skade, heller tvert imot.
Norges bidrag til verdens utslipp av klimagasser er ubetydelig. Ensidige norske klimatiltak tjener kun til å skade oss selv, uten nevneverdig virkning på klimaet. Hvis ikke klimakvotehandelen heller fungerer, er den eneste logiske konklusjon å avvikle norsk klimapolitikk. Selv om landet flyter over av penger takket være vår utvinning av olje og gass, er det dog grenser for hvor ufornuftig de bør brukes.