Tross mange fine ord om mer demokrati, hviler vårt rettsvesen mer og mer på en ganske så autoritær, maktpolitisk gruppering rundt Arbeiderpartiet, det statsdominerende partiet i hele etterkrigstiden.
RETTSSYSTEMET POLITISERES: En kynisk holdning overfor enkeltmenneskers skjebne gjør seg gjeldende, skriver Dan Odfjell. Fritz Moen, bildet, uskyldig siktet for drap, døde før han var blitt helt frikjent. ARKIVFOTO: HEIKO JUNGE, SCANPIX
Jeg har viet mitt liv til sjøfartsnæringen og annen næringsvirksomhet. I moden alder er jeg blitt mer opptatt av hvordan det norske storsamfunnet har utviklet seg, og av forholdet mellom påtalemyndigheter/domstoler og den enkelte borger. Rettssikkerheten er i fare, det vil jeg belyse i denne kronikken.
Gjenopptakelseskommisjonen, for eksempel, befolkes med systemtro tjenere, som Janne Kristiansen. Medlemmene utpekes på kammerset av dem som skal kontrolleres, neppe helt uten tanke for lojalitet og/eller senere kvitteringer ved forfremmelser eller vennetjenester.
Glansbildene befestes
Overopphøyde og ufeilbarlige, påtalemyndigheten vil unngå støy, For å befeste «glansbildet» gjelder det derfor å nominere de antatt «rette» personene til denne – som til de andre av politikerne nå ofte oppnevnte kommisjoner – ellers kan konklusjonene lett bære helt galt av sted …
Men feil gjøres. Heller enn å tilkjenne tidligere domfelte «tvilen til gode» (hvilket enkle prinsipp norsk strafferett faktisk hviler på) gjelder det tydeligvis å sandpåstrø tidligere dommer. Med krav på troverdighet, «Sandpåstrøingskommisjonen» kunne vært et bedre navn, – helt motsatt av hva Stortinget etablerte Kommisjonen for.
Å slippe gjennom Kommisjonen er ingen frifinnelse. Nei, saken skal kun prøves på nytt, vel å merke for en ny og uhildet domstol. Hva er så farlig med det, annet enn at påtalemyndigheten kan ha begått en feil? Var det ikke derfor vi fikk Kommisjonen?
Tilfellet Torgersen
Torgersen-saken er klassisk, som glitrende avspeilet gjennom et lettlest lite skuespill av Jens Bjørneboe «Tilfellet Torgersen». Her anskueliggjøres hvordan antakelser, heller enn konkrete bevis, kunne bli til livsvarig fengsel.
Da han omsider ble løslatt var et menneskeliv ødelagt, og gjentatte krav om å få saken gjenopptatt avvist …
Scandinavian Star
Etter et intervju i ABC Nyheter er jeg bl.a. blitt kontaktet av etterlatte og deres prosessfullmektig etter brannen på Scandinavian Star, i forbindelse med at saken skal innklages Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Kort fortalt, passasjerfergen Scandinavian Star ble i 1990 erklært totalt brannskadd. Politiet konstaterte at man sto overfor en mordbrann som drepte 134 nordmenn og 25 utlendinger.
Saken ble aldri effektivt etterforsket, verken av norske eller danske myndigheter. Men det var opp til Norge å etterforske brannene og deres årsaker. Enken etter «brannstifteren» (som jeg har møtt) og andre etterlatte uttaler om den norske riksadvokaten «at han benytter sin makt som påtalemyndighetens øverste leder til å forhindre de etterlatte i å få oppklart drapene på deres aller kjæreste» – ved beleilig å utpeke en død, forsvarsløs og feil person som brannstifter, tross faktiske bevis til det motsatte.
Kielland-havariet
Eksempler på maktmisbruk er mange. Regjeringen Gro Harlem Brundtland satt seg utover H.M. Kong Olav V i 1987, ved ikke å legge frem for Kongen i statsråd en klage over Riksadvokatens merkelige henleggelse av etterforskningen etter det tragiske Alexander L Kielland havariet. Klagen gjaldt en høyst berettiget anmodning om videre etterforskning av «eksplosjonsteorien» som fremmet i januar 1984.
Dessverre, denne saken ble overdøvet av Treholt saken, ved sistnevntes arrestasjon få dager senere. Slik fikk saken koke vekk i kålen. Det vises til FALK International, organisasjon for økt rettssikkerhet. Boken «Sabotasjen mot Kielland» utkom i 1992 ved Ole Østlund, også organisasjonens leder.
Fritz Moen
Der er flere saker fra norsk rettsvesen preget av, angivelig, slett etterforskning og store mangler. I Fritz Moen-saken ble han frifunnet av Høyesterett for begge drap, det siste etter egen død.
Men det til tross, påtalemyndighetens aktor fastholdt, i etterkant av høyesterettsdommen, at Moen var skyldig.
Noen snakker sammen
At feil skjules for «folket» kan ingenlunde betviles, ei heller at vi blir manipulert, av en etter hvert langt på vei politisk ensrettet offentlighet. Den taushet som selv advokatstanden presterer rundt grunnleggende rettssikkerhetsmessige spørsmål, er bemerkelsesverdig.
For en legmann kan det syntes, selv for oppegående forsvarsadvokater, som det «veier tyngst» å utvise hensyn overfor tidligere studiekamerater. I et konsensusorientert lite Oslo miljø møtes disse igjen, politiadvokater, statsadvokater og dommere.
Betyr dette at advokatfunksjoner flyter fritt over i hverandre, med sterke politiske forgreninger? Den lette veien fra forsvarsadvokat til leder for en regjeringsoppnevnt kommisjon og til toppstillingen i PST, er illustrerende et system av usunt samrøre, for å si det mildt.
Et slapt konsensusmiljø
Forsvarsadvokater burde stå helt i front for oppgjøret med lukkede juridisk-politiske miljøer. Hvorfor skjer dette i liten grad? Er vi innenfor rettsvesenet i ferd med (pga. og med til dels mangelfull kontradiksjon) å utvikle et slapt konsensusmiljø, hvor det er mer bekvemt enn si «politisk» lønnsomt å beskytte hverandre?
min familie og jeg via vårt trådløse hjemmenettverk synes overvåket
Oslo synes i dag mest som dansen rundt gullkalven, hvor direkte og indirekte de fleste er mer eller mindre avhengige av, og skor seg på staten. Av forsvarsadvokater som uredd slår om seg for det prinsipielle, synes få igjen. Dessuten, familieforhold gjør seg gjeldende, en ektefelle eller en onkel jobber gjerne for den stadig ut-esende staten. Eller, vennskap og kjennskap i et tett miljø vanskeliggjør ramsalt kritikk, selv når høyst berettiget.
Ap tar regi
Hva som kjennetegner et udemokratisk totalitært land er: Enten er du med, eller så er du imot regimet. Kritiske røster, andre synspunkter og forslag til korrigeringer av disposisjoner foretatt av maktmenneskene, knebles.
Er du med oss eller er du imot oss, synes også praktisert av Arbeiderpartiet. De regisserer folk rundt i landet, som tilsynelatende og på tilforlatelig vis skyter ned viktige, men for dem ufordelaktige synspunkter.
Noen følger med oss
Jens Bjørneboe var et fritt, høyttenkende menneske, en forfatter med en kritisk røst. Det ble hans bane. Ildsjeler etter Alexander Kielland saken (som nå igjen reiser sitt hode) utviser et beundringsverdig engasjement for fedrelandet ved sin bekymring for norsk rettssikkerhet. Selv har jeg foreløpig arbeidet litt med å avdekke skandalen rundt Treholt-saken.
Om det er mitt Treholt-engasjement, eller hva som gjør at min familie og jeg via vårt trådløse hjemmenettverk synes overvåket vites ikke. Men noe foregår, det har jeg brakt i erfaring, i verdens beste land.
Lær av USA
Tross mange fine ord om mer demokrati, hviler vårt rettsvesen mer og mer på en ganske så autoritær, maktpolitisk gruppering rundt Arbeiderpartiet, det statsdominerende partiet i hele etterkrigstiden. En rettsmessig avstengende og kynisk holdning like overfor enkeltmenneskers skjebne gjør seg gjeldende.
Men politiseringen av Høyesterett er det farligste. Mer, virkelig mer, demokrati burde tilsi at Arbeiderpartiet gikk inn for det amerikanske systemet, langt mer demokratisk enn vårt. I USA må nemlig parlamentariske høringer til, med avstemming i senatet. Følgelig må høyesterettsdommere «screenes» og tverrpolitisk aksepteres i en helt annen grad enn «makta som rår», dvs. ensidig politisk nominering som vi må avfinne oss med. Også Riksadvokaten må forsvare seg i åpne høringer, heller ikke dette er tilfelle i Norge.