Et forsvar for 
Günter Grass

Skal vi le eller gråte når litteraturen 
– sågar et dårlig dikt – plutselig tillegges storpolitisk betydning på den internasjonale arena, der politiker- og økonomtale vanligvis er enerådende?

Den tyske forfatteren Günter Grass har skrevet et langt og dårlig dikt, der han kritiserer atommakten Israel og peker på at den jødiske staten, med sine trusler mot Iran, setter «den allerede så skjøre verdensfreden i fare». At noe slikt kommer fra Tyskland, med sin holocausthistorie, er uhørt. At forfatteren, født i 1927, selv har en forhistorie som Waffen SS-soldat, burde gjøre dette umulig. Eller: Sier ikke Grass’ fortid at det må kreve ekstra mot og ekstraordinær tåleevne å utsette seg for det han visste måtte komme i kjølvannet av den litterære ytringen i flere europeiske aviser?
Likevel gjorde han det.

I mine øyne gir denne helt spesielle bakgrunnen dikterens ord større moralsk tyngde, ikke mindre, enn de ville hatt om de kom fra en annens penn. Grass har brukt all sin kunstneriske kraft til å minne tyske politikere og samfunnstopper for øvrig om at det ikke går an å lukke øynene for landets forbryterske fortid. Nettopp med det som bakgrunn innleder han diktet med å bebreide seg selv for at han har tiet altfor lenge. Nå ser han at Tyskland, bl.a. ved å levere ubåter til Israel, «kan bli håndlangere til en ny forbrytelse».

Nobelprisvinnerens dikt kan leses slik en viss mann leser Bibelen. Når temaet er kritikk av Israel, står den type lesere alltid klar. Siden forfatteren i tillegg uttrykker seg nokså unyansert, og kanskje heller ikke legger til grunn alle sakens fakta – i hvert fall ikke slik de forstås i Tel Aviv – blir han ikke så vanskelig å skyte ned. Likevel måtte han erklæres for uønsket i Israel. En ryggmargsreaksjon som sier litt om ytringsfrihetens kår.
Gjør det kritiske diktet Grass til antisemitt?
For å sitere ham selv: «antisemittisme lyder dommen straks». Etter proisraelsk forståelse er enhver som kritiserer staten Israel en antisemitt. Det er blitt den israelske regjeringens skjold mot all kritikk, berettiget og uberettiget. At forfatterens angrep er rettet mot de styrende, ikke mot jødene, gjør neppe stort fra eller til.

Nå angripes han fra alle kanter. Kritikerne viser til at den verste, den virkelig krigerske retorikken, kommer fra president Ahmadinejad i Iran. Det er helt riktig. Men av de to landene er Israel det eneste som har gått til angrep på naboland. Og mens Israel truer med å bombe et Iran, som kanskje er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, har Israel konsekvent avvist eksistensen av – og følgelig all internasjonal kontroll med –  atomvåpen «alle» vet at de har.

Det brukes mot Grass at han har tiet så lenge, slik han selv bebreider seg for. Er dét mer forkastelig enn å fortsette å tie? Man kan kritisere ham for den krasse tonen, den mangelfulle analysen, den åpenbare agitasjonen. Han ville vært mer å bebreide om han hadde valgt letteste vei: å holde kjeft. Vel er ikke Günter Grass den første som peker på farene ved den vestlige verdens dobbeltmoralske holdning til atomspørsmålet i regionen. Men at nettopp han – nobelprisvinneren – gjør det, og i en så provoserende form, gir anklagen en annen tyngde og langt større oppmerksomhet. Slik reaksjonene tydelig viser.

Kommentarer