Det er ikke rettspsykiatrien som er i krise, men psykiatrien som sådan.
TEGNING: MARVIN HALLERAKER
I likhet medmange andre samfunnsinstitusjoner tålte ikke rettspsykiatrien møtet med Anders Behring Breivik. Vi vet nå at rapportene skrives av godt samkjørte parhester. Ulike team har sine ulike favorittdiagnoser, som de benytter om igjen.
Sørheim og Husbys glansnummer, i den første rapporten om Behring Breivik, var å stille diagnosen «paranoid schizofren». Det har de gjort i 12 av de 17 sakene de har arbeidet sammen om de siste tre årene. Og 13 møter med massemorderen fikk dem ikke til å endre førsteinntrykket. Kanskje de så etter ting som kunne bekrefte utgangshypotesen. Kanskje overså de alt som kunne avkrefte den.
Sørheim og Husbys rapport ble omtalt som ekstremt grundig og gjennomarbeidet. Men stor er ikke det samme som grundig, og rapporten gir et temmelig lurvete inntrykk, med dårlig språk, sviktende logikk og mange kvasivitenskapelige vendinger. Selv psykiaternes sedvanlige faglojalitet brøt sammen, og kollegene sto klare til å plukke den fra hverandre. De kunne servere et veritabelt smörgåsbord av alternative forklaringer.
Det norske folk ville heller ikke ha den første diagnosen. Den fritok Anders Behring Breivik for alt ansvar. Etter et enormt politisk, folkelig og medialt press ble det ikke bare bestilt en ny rapport. Det ble også bestilt en ny konklusjon. De nye psykiaterne leverte. Ulempen er at folk nå lurer på om forbryteres skjebne avgjøres gjennom et slags lotteri.
Til tross for de store svakhetene som er avdekket: Det er egentlig ikke rettspsykiatrien som er i krise, men psykiatrien som sådan.
Hva ville skjedd om Anders Behring Breivik oppsøkte sin fastlege? Han kunne for eksempel sagt at han følte seg elendig, mislykket og ulykkelig – uten å fortelle om terrorplanene. Jo, fastlegen ville sannsynligvis på egen hånd, etter å ha snakket med Breivik i ett kvarter, ha vurdert ham som «deprimert». Så hadde han satt Breivik på et SSRI-preparat, altså såkalte lykkepiller.
Fastlegen ville i høyden henvist ham til et distriktspsykologisk senter. Etter en kort samtale ville sannsynligvis også denne spesiallegen funnet overflatiske symptomer på at Breivik var deprimert, og satt ham på de samme medisinene. Mer hjelp enn dette ville han ikke kunne forventet.
Den ulykkelige Anders Behring Breivik ville altså stått på gaten med en resept i hånden, uten at noen hadde vist interesse for hans indre liv. Han ville i likhet med 300.000 andre nordmenn begynt å bruke medikamenter som Zoloft, Prozac, Seroxat, Paxil, Fevarin eller Cipramil.
Bruken av slike legemidler har eksplodert, og de benyttes mot stadig nye lidelser. Legemiddelindustrien har vunnet gjennomslag for en idé som mangler vitenskapelig forankring: At det finnes enkle kjemiske løsninger på kompliserte mentale lidelser.
Glem ulykkelig barndom og alle sosiale årsaker. Breivik ville blitt behandlet for en kjemisk ubalanse i hjernen. Kanskje finnes det en slik. Men ubalansen kan i så fall like gjerne være resultatet av hans problemer.
SSRI-preparatene ble utviklet for å behandle angst og depresjon. Nå skrives de ut for premenstruelt syndrom, spillegalskap, spiseforstyrrelser, tvangslidelser, alkoholisme og mange andre problemer. Bruken er så omfattende at de fleste av oss tar det for gitt at effektiviteten av slike midler er grundig vitenskapelig dokumentert.
Det motsatte er tilfelle. Forskning har nemlig vist at slike medisiner neppe er mer effektive enn placebopreparater, altså «lurepiller». Harvard-professor Irving Kirsch har gått gjennom alt som finnes av medisinske tester (han måtte jobbe hardt, siden legemiddelindustrien hemmeligholder ugunstige resultater).
Konklusjonen er klar. SSRI-preparater er marginalt mer effektive enn placebo i å behandle depresjon. Midlene har mange og til dels alvorlige bivirkninger. Derfor kan forsøkspersonene ofte merke at de får ekte medisiner som «virker», og forventer bedring. Men når forsøkspersonene mottar placebomidler som også har bivirkninger som minner om SSRI-preparaters, forsvinner forskjellene.
Kirsch har gjort et annet oppsiktsvekkende funn. Selv medisiner som ikke engang er laget mot depresjon, som opiater, beroligende midler, hormoner, ja, selv noen urter, er like effektive behandlingsmidler. Slik snakker placeboeffekten!
Hvordan er dette mulig? spør du kanskje. Legemiddelindustrien har bedrevet en hysterisk markedsføring, og tjent mange hundre milliarder dollar på det. I tillegg har de kjøpt opp så godt som alle ledende psykiatere i USA.
Også i Norge har ofte fremstående psykiatere svært tette bindinger til industrien. De får lukrative oppdrag som for eksempel konsulenter og forskere (legemiddelfirmaene betaler det meste av forskningen), og fungerer som rene markedsførere av produktene.
Politikere har den siste tiden fått massiv kritikk for å gi penger til prosjekter som ledes av folk de kjenner. Men innenfor psykiatrien mottar leger til dels store penger og/eller fordeler fra legemiddelfirma som tjener milliarder på at de samme psykiaterne pusher medikamentene deres. På andre samfunnsområder ville dette blitt kalt korrupsjon.
Psykiatrien, den dårligst funderte av alle legevitenskaper, er både i en faglig og moralsk krise.
KILDER/ANBEFALT VIDERE LESING: Irving Kirsch: «The Emperor’s New Drugs»: Exploding the Antidepressant Myth. Roger Whitaker: «Anathomy of an Epidemic: Magic Bullets, Psyciatric Drugs, and the Asthonishing Rise of Mental Illness in America». Daniel Carlat: «Unhinged: The Trouble with Psychiatry – A Doctor’s Revelation of a Profession in Chrisis».