Mer åpenhet

Det var ikke bare AUF som ble rammet 22. juli, men en lang rekke enkeltpersoner. Ytringsfriheten gjelder også for dem.

«Nei!» brølte jeg, med det lille jeg hadde igjen av lungekraft. Armene ble hengende slapt ned langs siden. «Ikke skyt!».

I boken «Hjertet mot steinen», som kom denne uken, gir den unge AUF-eren Adrian Pracon en hjerteskjærende skildring av sitt møte med Anders Behring Breivik på Utøya. Pracon var den siste personen massemorderen skjøt før han overga seg til politiet. Til alt hell gikk kulen bare gjennom Pracons skulder. Han overlevde, og har ønsket å fortelle historien om hvordan det gikk til.

Det er blitt en god bok – men samtidig en bok omgitt av kontroverser. For Adrian Pracon hevder at AUF har oppfordret ham til å la være å skrive boken, noe AUF-ledelsen nekter for. Ledelsen vedgår imidlertid at organisasjonen ønsker en viss kontroll med informasjonsflyten etter Utøya. «Fra vår side har vi oppfordret til å ta hensyn til de av AUFs enkeltmedlemmer som ikke ønsker å bli omtalt i bøker og lignende», sier generalsekretær Tone Brenna i AUF til Aftenposten.

Pracons anklager berører dermed et ømt punkt ved historien om 22. juli, som Norge skulle møte med «mer demokrati, mer åpenhet «, ifølge Jens Stoltenberg. Den åpenheten statsministeren etterlyste, innebærer nødvendigvis at også ubehagelige, personlige sannheter om massakren bringes til overflaten. Ikke alle ser seg tjent med det.

Til Aftenposten sier Pracon at det i AUF-kretser etter hvert ble «mindre snakk om åpenhet og mer snakk om «ytringsansvar». Motivene kan ha vært de beste, som å skåne enkeltpersoner fra ubehag, eller å ta til motmæle mot fremmedhat.

Men motivene kan også ha vært mindre edle. «Min grunnleggende trygghetsfølelse er tatt fra meg, og jeg har verken politi, stat eller regjering å takke for at jeg er i live», sier Adrian Pracon. Og legger til: «I ettertid forstår jeg jo at dette ikke var meninger AUF kunne stille seg bak».

Nettopp. For AUF er en del av Arbeiderpartiet, som sitter med regjeringsansvaret for norsk terrorberedskap. Mye tyder på at beredskapen den 22. juli sviktet på vesentlige punkter, og at verken politi eller forsvar var satt i stand til å gjøre hva man kunne forvente av dem. Det er et politisk ansvar.

Hvis AUF ønsker å skjerme myndighetene mot kritikk for måten 22. juli ble håndtert på, eller å forhindre individuelle måter å takle vanskelige opplevelser på, er det problematisk. Den politiske ungdomsorganisasjonen ble offer for en forferdelig terrorhandling, men den var ikke alene om å bli rammet. Ofrene er en lang rekke enkeltpersoner med behov for å takle ugjerningene på høyst forskjellige måter. Og offeret er et norsk samfunn som avslørte seg som naivt og dårlig forberedt, og som har et sterkt behov for å stille bedre rustet neste gang terroren måtte ramme.

Mantraet om «mer åpenhet» krever mye av AUF, som forståelig nok mangler distanse til terrorhandlingene 22. juli. Den åpenheten må gjelde for alle, også individuelle AUF-ere. Ingen skal ta monopol på fortolkningen av den mørkeste dagen i norsk etterkrigshistorie.

Adrian Pracon har en viktig historie å fortelle. Men mer enn det: Han bidrar til å rette søkelyset mot hvor vanskelig det er å etterleve den åpenheten statsministeren prisverdig nok tok til orde for etter 22. juli. Det er en åpenhet som i ytterste fall kan ramme regjeringen selv, når de endelige rapportene om terrorhandlingene legges frem.

Kommentarer