Beleiringen av Troldhaugen

Har Bergen virkelig råd til å la storstilt utbygging ødelegge den helheten Troldhaugen og de nærmeste omgivelser skulle være?

De mange byggeprosjektene rundt Troldhaugen fører tankene hen til en verselinje fra en perifer slektning av den berømte huseieren, Nordahl Grieg: «Kringsatt av fiender.» Inntrykket er at utbyggere nærmest beleirer Edvard Griegs hjem fra alle kanter, i en knipetangsmanøver. Bare sjøsiden er fri —  i hvert fall inntil noen finner Marmorøyene utbyggingsverdige.
Vel er det slik at prognosene for befolkningsvekst tilsier at Bergen må fortettes relativt hardhendt i årene fremover. Men dette kan ikke overstyre alle andre hensyn. Særlig ikke hensynet til opplevelsen av Troldhaugen som et enestående nasjonalt kulturminne, museum, naturperle og konsertsted. Mye ble ødelagt da Sjølinjen kom; skal verket nå fullføres?

Sist uke lanserte regjeringen sin nye reiselivsstrategi. Den løfter frem «flere unike og kvalitativt gode opplevelser» som et av tre hovedmål for videre satsing. I meldingen er bærekraft et nøkkelord, og det omfatter bl.a. ivaretakelse av miljø. Det er vanskelig å få øye på tanker om bærekraft i de planene Bergen kommune har godtatt for Troldhaugens nærmeste omgivelser. En rapport fra i fjor om kommunenes rolle i reisemålsutviklingen, peker på behovet for «å utvikle den helheten som gjør reisemålet mer attraktivt for gjestene». Den kulturvandalismen Bergen kommune åpner for rundt Troldhaugen, bidrar kun til å ødelegge denne helheten. Det er som om de har «overskaaret nogle af Naturens hemmelige Strenge», for å si det med Henrik Wergeland.

Ved å snevre inn utsikten, kvele deler av naturen og mangedoble støyen – både den visuelle og den auditive – klarer man å redusere landets mest berømte kunstnerhjem til et hvilket som helst museum.
Har virkelig Bergen kommune råd til noe slikt?
Mye av striden den siste tiden har dreid seg om 3D-modellene som skal vise hvordan utbyggingen på Skjoldneset vil se ut. Forførende bilder i feilaktig perspektiv er ille nok. Men det som virkelig burde fått alarmklokkene til å klinge, både hos kommune og verneinstanser, er inntrykket totalutbyggingsplanene for hele området representerer. Det er jo massivt!

Saken illustrerer hvordan en uansvarlig kommune logrer når pengeinteressene ter seg. I mars 2005, i forbindelse med utbyggingsplanene i Skiparviken, forsikret byrådsleder Monica Mæland (H) at «det skal bli tatt behørig hensyn til Troldhaugen». Et knapt år senere uttalte daværende byutviklingsbyråd Lisbeth Iversen (KrF) at «vi vil legge stor vekt på helheten og hensynet til Edvard Griegs hjem som turistattraksjon og nasjonalt symbol».
Byrådet hadde virkelig mulighet for å styre prosessen til beste for komponisthjemmet og byen. For på denne tiden var Bergen kommune, som en prøveordning, overlatt kulturminnemyndighet i slike saker.
Men hva skjer?
Jo, Riksantikvaren måtte gripe inn fordi kommunen i planene for Skiparviken slett ikke hadde ivaretatt det ansvaret som påhvilte dem. De støttet en høyere utnyttelse av området enn kommunedelplanen fastsatte, for øvrig et velkjent trekk ved kommunalt velsignet utbygging i Bergen. Dessuten mente Riksantikvaren at foreslått bygningshøyde og –tetthet var uforenlig med bevaring av landskapsrommet.
Hvis noen spør hvor fylkeskommunen befant seg i denne prosessen, er svaret at de unnlot å benytte sin rett til å reise innsigelse etter plan- og bygningsloven.

Slik ivaretas kulturminneverninteressene på våre kanter. Tilsvarende holdninger har tydeligvis fått prege den videre behandlingen av utbyggingskåte eiendomsutvikleres planer for erobringen av Troldhaugens nabolag. De takker og bukker, for jo tettere man kommer opp til nasjonalhelligdommen, desto mer blir sikkert leilighetene verdt. Jeg tviler ikke på at utbyggerne ser verdien – pengeverdien – i naboskapet når salgsprospektene skal lages.
Har Bergen lært noe av Riksantikvarens refs? Det ser ikke slik ut. En pengelens kommune vikler seg inn i forpliktelser ved å oppgradere Sundts vei, for å gi de private utbyggerne lettere atkomst til området. Og de innretter seg slik at jo mer omfattende utbyggingen blir, desto sikrere er bykassen på å få igjen alt som er lagt ut på veiarbeidet. Dette er kulturminnevern på lottonivå.
Riktig nok kan utbyggerne hevde at veiavtalen gjør prosjektene dyrere. Men hva så; det er jo bare ytterligere et argument for å bygge mer og tettere, og slik sprenge fastsatt utnyttelsesgrad. Byggesakssjef Petter Wiberg forsvarer seg med at området rundt Troldhaugen er kommet under stort utbyggingspress, særlig etter at Bybanen åpnet. Men er det ikke den slags press kommunen – byråkrater så vel som politikere – skal kunne håndtere uten å kapitulere?

I 2006 sa seksjonssjef Ulf Holmene hos Riksantikvaren at «fredning kan bli utfallet hvis noen foretar seg noe som kan true et kulturhistorisk så viktig monument». Det er noe kommunen for enhver pris vil unngå, for da mister de nærmest råderett over eiendommen Troldhaugen. Hvorfor bruker ikke Riksantikvaren dette riset bak speilet?
Når beleiringen av Troldhaugen nå ser ut til å lykkes, skyldes det også en trojansk hest. For Troldhaugens styre og ledelse er ikke uten ansvar for den sørgelige utviklingen. I flere år ivret de for å reise nytt forsknings- og formidlingsbygg på selve troldhaugeiendommen. Slik utviste de et manglende skjønn som signaliserte til kommune og eiendomsutviklere at hensikten helliger middelet. I dag slår uforstanden tilbake som en brutal bumerang. Den svekker Troldhaugens egen argumentasjon mot inntrengernes planer, men må likevel ikke få gi dem rett.

Nå foreslås det å etablere en såkalt hensynssone rundt Troldhaugen. Men hva er igjen å ta hensyn til når utbyggerne har fått sitt?

Kommentarer