Monster gjenfortalt

Anders Behring Breivik direkteoverført i stuen ville vært dypt ubehagelig. Men valget burde vært vårt eget.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

 

I fem dager har et utvalg journalister og kommentatorer dissekert Anders Behring Breiviks forklaring i retten.
Vi har hørt ham fortelle hvordan han skjøt paralyserte barn i hodet. Vi har sett hvordan han smiler på upassende steder og hvordan han nøler når han blir konfrontert med begrepet empati. Vi har vært vitne til at aktor plukker hans skrudde logikk fra hverandre, vi har foraktet ham, analysert ham, vi har gått tom for adjektiver og synonymer for skrekk og grusomhet, vi har videreformidlet hver minste reaksjon og ethvert tegn til avvik.

Gjennom oss har hele folket fått demonen og drapsmannen i alle kanaler. Forskjellen er at de fleste er fratatt noe helt essensielt: Muligheten til å bedømme selv.

Breivik live-overført i stuen, en ekte massemorder på storskjerm. Vil vi egentlig det?

Problemstillingen er hypotetisk. Domstolen har allerede fratatt oss denne muligheten. Spørsmålet er om det var en riktig beslutning.

I norsk rettspleie gjelder et overordnet prinsipp om offentlighet. Det betyr at rettssaker er åpne for tilhørere og medier. Men fordi formålet er å sikre demokratisk kontroll, ikke publikums informasjonskrav, er ikke det til hinder for at kringkasting og filmopptak i utgangspunktet er forbudt.

Det kan imidlertid gjøres unntak fra kringkastingsforbudet når «særlige grunner taler for det», for eksempel i saker med betydelig offentlig interesse.

Retten har likevel ikke tillatt kringkasting av tiltaltes forklaring, verken i direkte eller redigert form.
Og for å oppklare en utbredt misforståelse først: Det er ikke Høyesteretts som har bestemt dette, det er Oslo tingrett.

Høyesterett har bare konkludert med at norske prosessregler gjør at tingrettens beslutning ikke kan overprøves.

Tingrettens hovedbegrunnelse for forbudet er at kringkasting vil innebære en urimelig belastning for fornærmede og etterlatte. Et annet argument er at forklaringen til Breivik da vil dominere nyhetsbildet. Forklaring foran åpent kamera vil ifølge retten dessuten dreie søkelyset bort fra handlingene og mot Breiviks ideologiske budskap, og gi en reell fare for at han tilpasser forklaringen. Det samsvarer dessuten dårlig med straffesakens formål å kringkaste forklaringen fra en tiltalt som har som uttalt motiv å skape publisitet om sine handlinger.

Slik har Oslo tingrett opphøyd seg selv til rettssakens sjefredaktør. En domstol i første instans har tatt den viktigste redaksjonelle beslutningen i moderne tid. Dessverre har det skjedd med minimal innsikt i hvordan pressen fungerer.

Rettens argumenter mot kringkasting er verken dårlige eller uforståelige. Det sentrale er om de er gode nok.
Breiviks drapshandlinger var en markedsføringsstrategi for å skape publisitet omkring manifestet. Han har åpenbar egeninteresse i en omfattende kringkasting, og det føles kvalmt å bidra til en kalkulert plan om talerstol og propagandashow.

Men Breivik er allerede i alle kanaler, saken har dominert nyhetsbildet hele uken og hans utsagn står på ingen måte uimotsagt. En direkteoverføring ville ikke gjort noe særlig fra eller til når det gjelder trykket rundt saken.

Morderen er fullt klar over at han blir videreformidlet til et enormt publikum. Det er tydelig at han også nå tilpasser forklaringen, både etter de sakkyndiges rapporter og mediedekningen. Det er vanskelig å se at folk som følger saken skulle bli mer interessert i dens ideologiske aspekter ved å se ham fremføre sitt sammensurium live. Heller tvert imot.

De fleste fornærmede og etterlatte følger allerede saken i retten. Det er forståelig at mange av dem vil slippe å se ham. Men å la misforstått omsorg for et fåtall resultere i sensur for et flertall, bærer preg av statlig formynderskap.

Åpenhet ikke bare er et høyverdig ideal som passer til roseseremonier og politisk polemikk. Det innebærer også å tåle det groteske og ubehagelige. Kringkastingsforbudet er uttrykk for en fundamental mistillit til en hel befolknings evne til å håndtere rettssakens innhold.

Kringkasting ville ikkepåvirket behandlingen av saken eller belastningen for de berørte vesentlig. Men det ville vært av stor betydning på ett viktig punkt: At folk fikk gjøre seg opp egne meninger om drapsmannen og straffesaken som har berørt oss mest som nasjon i moderne tid.

Breiviks tilregnelighet og avvikende mentale tilstand er på tiltalebenken. Da er det ikke bare viktig hva han sier, men hvordan han sier det. Å kun få Breivik filtrert via subjektive fortolkere, gir risiko for feilkilder og tap av viktige aspekter ved hans fremtoning.

Det er ikke det samme å lese ordene som å høre den mekaniske stemmen når han beskriver drap for drap. Det er ikke det samme å høre politiske kommentatorer formidle sjokk og vantro og oppbrukte adjektiver som å se Breivik gråte over propaganda. Det er ikke det samme å bli fortalt at rettssaken er verdig, som å se dommeren reagere på Breviks nazihilsen ved å håndhilse på ham.

Jeg vil ikke anbefale noen å høre på Anders Behring Breivik i fem dager i strekk. Men etter å ha gjort det, er jeg overbevist om én ting: Kringkasting ville ikke gitt ham flere tilhengere, det ville styrket avskyen.

Kommentarer

  • Benngunn

    Eg bøyer meg i støvet!!

  • Benngunn

    Eg bøyer meg i støvet!!