Norge sett nedenfra

Siv Jensen vil ta landets marginaliserte inn i regjeringskontorene. Men hva skal hun gi dem?

 

Det finnes etter hvert mange dyktige oratorikere i norsk politikk. De taler varmt og vennlig, med en finstemt blanding av ideologi, aktuell politikk, som regel med en ”nyhet”, stikk til motparter, litterære sitater og humor. Alle har minst ett innslag av selvironi, som salen så ler av og applauderer.

 

Alle bruker også anekdoter om folk de har møtt med en historie som på en tankevekkende måte viser at partiet har rett.

 

Siv Jensen dropper det meste av dette. Hun snakker selvfølgelig politikk, og hun forteller anekdoter, men hun gjør begge deler annerledes. Politikken argumenteres ikke vennlig for, med innsmett av humor, sitater og annen pynt – den hamres ut i indignerte angrep på de dumme politikerne i andre partier som har hindret Frps gode forslag i å bli gjennomført.

 

Ett eksempel fra talen i går: ”I 2002 fikk vi tvunget igjennom mer pasientstyring i helsevesenet. Det virket, køene gikk ned. Det var en stor seier for oss, men først og fremst for pasientene. Men hva skjedde så? Jo Bondevik-partiene snudde seg trill rundt og forhandlet med Arbeiderpartiet og fjernet alt vi hadde fått til,” sa Jensen, og gikk videre til det ene av talens to mantra: ”Derfor betyr det noe at man har innflytelse og derfor vil ikke vi sitte en regjering vi ikke er en del av.”

 

Der andre politikeres anekdoter ofte virker litt påklistrede, har man med Siv Jensen følelsen av at hun virkelig bruker tid til å snakke med folk. I går var to av ”anekdotene” også tilstede i salen, en Nav-klient og en drosjesjåfør med innvandrerbakgrunn. De ble fanget inn av kamera og vist for resten av salen, og Siv Jensen sendte dem tilogmed slengkyss uten at det virket kunstig.

 

Frp-lederens tale til landsmøtet på Gardermoen i går var en effektiv retorisk øvelse, en serie korte fortellinger, innledet med ”i Fremskrittspartiet tror vi på mennesker som forteller virkelige historier fra virkelige liv”, så kom anekdoten, så den politiske saken og angrepet på de andre, og så avslutningen: ”Derfor vil vi ikke sitte i en regjering vi ikke er en del av”.

 

For de fleste virker monotonien og Jensens biske tone, ikke fristende i det hele tatt. Men Fremskrittspartiet er – tross sitt slagord – ikke for folk flest, det vil si for den store, velfødde, godt utdannede og veltilpassede middelklassen. Frp er for et antall mennesker som enten befinner seg i systemets randsoner – eller som i bunn og grunn har det godt, men som likevel er grundig misfornøyde med noe: minstepensjonister, folk som sliter med Nav eller i sykehuskø, småbedriftseiere med skjema-, avgifts- og byråkratnoia, og folk som frykter kriminalitet (fra innvandrere).

 

Jensens hyppige angrep på Bondevik 2-regjeringen i går, sammen med den sterke understrekningen av at Frp ikke vil opptre som støtteparti igjen, kunne tolkes som en skjerpet tone mot partiene Frp vil i regjering med fra 2013. Slik var det ikke ment, forsikret en Frp-topp BT snakket med: Poenget er at de andre nå omsider skal skjønne at også Frps velgere har krav på å bli representert i regjering.

 

Spørsmålet er hva Frp kan skaffe sine velgere i regjering med Høyre, Venstre og KrF, når Venstre ikke kan godta strengere innvandringspolitikk og svekket miljøpolitikk, og når KrF skal holde både landbruks- og bistandsbudsjettet på sitt nåværende nivå. Ekte Frp-ere vil ha lavere skatt, mange flere veier, ingen bompenger, og stengte grenser. Hvor fornøyde blir de med litt bedre tjenester for eldre og annet småplukk her og der?

 

”Det blir ikke lett,” medgir Frps sentrale folk når de snakker uten å bli sitert, ”men neste år er det 40 år siden vi ble grunnlagt. Vi har vært i opposisjon lenge nok”.

 

Kommentarer