I en åndelig osteklokke

Anders Behring Breivik forteller at han har sin utdannelse fra Wikipedia. Slik blir han ufrivillig en bisarr reklame for skikkelig kunnskap og utdannelse.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER

Vi har en leser som mener at Breivik ville forsvare landet mot masseinnvandring da han angrep ungdommene på Utøya. Han viser til at Gunnar Sønsteby og andre motstandsmenn drepte tyskervennlige og tyskere under krigen. Leseren kan ikke se at det er så stor forskjell på de tyske inntrengerne under krigen og masseinnvandringen nå.

Leseren er en gjenganger. Han melder seg jevnlig med ulike budskap. Han vil ikke ha navnet sitt offentliggjort, han vil ikke på trykk, men han vil gjerne dele meningene sine med redaktører og politikere.

Denne bergenske e-postaktivisten, og de andre som opererer som ham, har neppe mye til felles med drapsmannen som avkles i Oslo tingrett denne uken. De opererer under fullt navn, og prøver slik sett ikke å gjemme seg, som Breivik gjorde, mens han la sin grusomme plan.

Men, som Breivik, opplever mange av dem at de blir marginalisert på grunn av sine synspunkt. De opererer enten kun i meningsmiljøer sammen med andre som mener det samme, eller de sender ut e-post uten et egentlig ønske om svar. Får de svar, bekrefter det bare at mottaker er akkurat så infisert med multikulturelt, feministisk og antinorsk tankegods som antatt. Ingen argumenter når inn – disse vet nok. De har jo lest masse.

Via internett kan de, som Breivik, som alle i hele verden, tilegne seg utvalgt informasjon om absolutt hva det skal være. De kan søke på ord som masseinnvandring, islamsk verdensherredømme, korsfarere, og uendelig mye annet. I retur får de dokument etter dokument, usortert, der de kan finne endeløse rekker av argumenter for det de allerede mener.

Mange av oss gjør det ofte. Vi leter etter tekster som omhandler noe vi er opptatt av, noe vi forsøker å sette oss inn i. Vi kan lese om hva vi vil, når vi vil. Vi trenger ikke søke på noen skole, eller på et universitet. Vi kan gjøre det billig, vi kan gjøre som Breivik, vi kan lese Wikipedia.

Men det finnes artikler som Breivik og en del av disse e-postaktivistene aldri søker opp. Det er artiklene om kildekritikk.
Kildekritikken er kjernen i journalistfaget, i historiefaget, i alt som handler om å tilegne seg pålitelig informasjon. Forskjellen mellom informasjon og pålitelig informasjon blir bare viktigere. Det er ikke mengden informasjon vi tilegner oss som avgjør hva vi forstår og kan. Det er hvilken informasjon vi tilegner oss, og måten vi gjør det på, som avgjør om informasjon omdannes til kunnskap.

Da Breivik holdt sin tale mandag, viste han hvor dyp avgrunnen mellom informasjon og kunnskap kan bli. Det er ingen grunn til å mistro at han har lest 15.000 sider på Wikipedia. Spørsmålet er hva han fikk ut av det, og hvordan han kunne ende opp med konklusjonene han tror på.

Svaret er blant annet at han ikke har kunnskapen som trengs for å kvalitetssikre det han leser, eller for å skille gode fra dårlige kilder. Siden han opererer i et meningsmiljø som er isolert fra debattene som føres i det offentlige rom, er han sjelden blitt motsagt punkt for punkt. Etter hvert som han ble stadig mer ekstrem, ble han også mer isolert. Det henger sammen.

Motsagt er Breivik blitt til gagns etter at verdensbildet hans ble kjent. I BT og andre medier ble argumentene hans plukket fra hverandre, bit for bit, denne uken. Hans fakta ble nyansert og motsagt, historiske sammenhenger ble utfordret. Bildet av den informerte, beleste terroristen ble revet i filler. Fagpersoner med ståsted i statistikkfaget, historiefaget og andre fag dissekerte Wikipedia-utdannelsen til drapsmannen.

Nok en gang fikk vi illustrert farene ved utelukkende å lese seg opp i ensomhet, uten å bryne seg på andres meninger, kunnskap og argumenter. Det er snarveien til et skrudd verdensbilde. Skulle noen fremdeles trenge argumenter for full ytringsfrihet, også for ekstreme meninger, må den siste uken ha virket klargjørende. Rom for ekstreme ytringer gir rom for å møte dem med kunnskap. Slik mister de kraft og betydning, slik visner de hen.

Breiviks verdensbilde er bakteppet for en norsk katastrofe. Han utgjør slik sett et tragisk unntak blant dem som diller rundt på internett. Men måten hans å tilegne seg informasjon på, finnes ikke unik. Den blir stadig vanligere, ikke minst i skolen. Der lærer tenåringer å søke på internett, og finne passende informasjon til oppgaven de skriver.

Det spiller liten rolle hvor det kommer fra, eller hvem som har skrevet det. Informasjon er informasjon, ikke minst når det har stått på Wikipedia. Oppgaven er ferdig. De fullstendige læreverkene, der nyansene skal fremvises, taper terreng i den enkle søkemotorens tid. På direkte spørsmål husket Breivik symptomatisk nok bare forfatteren til en bok av alt han skal ha lest.

Fordelene er åpenbare. Informasjonen – og kunnskapen – er blitt demokratisert som aldri før i verdenshistorien. Fallgruvene er underkommunisert, i en verden der mengden tekst som legges ut på nett hvert år overgår alt som er blitt produsert før den tid. Breiviks Wikipedia-utdannelse bør bidra til at fallgruvene blir tema. Til at evnen til å skille skitt fra kanel, troverdig fra spekulativ, kvalitetssikret informasjon fra lettvint synsing, løftes frem som en grunnstolpe i utdannelse.

Det er for sent å utfordre terroristens tilværelse i osteklokken. Men vi kan utfordre måten hans å bygge verdensbilde på.

Kommentarer