Klimaforliket fra 2008 blir svekket, men er det overmakten eller realitetene som står bak?
MILLIARDSLUK: Regjeringens såkalte månelanding på Mongstad skulle utvikle en effektiv metode for karbonfangst i gasskraftverk, men er fortsatt ikke noe mer enn et testanlegg som har spist milliarder av statlige kroner
En av norsk politikks slitesterke lover går ut på at når miljøhensyn står mot industrihensyn, vil Arbeiderpartiet vektlegge de siste. Kun én lov kan overtrumfe denne: Ap kan ikke være mindre miljøvennlig enn Høyre. Det siste skjedde da Høyre, Venstre og KrF grep inn og forlangte noe som var mer ambisiøst enn den klimameldingen regjeringen la frem i 2007. Først da sto Ap sjakk matt, og SV fikk styring.
Det endte i det ambisiøse klimaforliket i 2008: Norge skulle redusere utslippene av CO2 med 30 prosent innen 2020, og 2/3 av kuttene skulle tas innenlands. Resten skulle kunne tas gjennom kjøp av klimakvoter.
Denne eller neste uke ventes – etter flere utsettelser – regjeringens nye stortingsmelding med konkrete virkemidler for hvordan målene skal nås. Dragkampen om meldingen er i praksis en omkamp. Hva det går i, illustreres av LO-leder Roar Flåthen, som i Dagens Næringsliv 21.4. fnyser av klimamål.
Flåthen sier det er helt urealistisk å ta 2/3 på hjemmebane. Innenlands klimakutt er mye dyrere enn man trodde i 2008. Å tvinge målet gjennom vil ødelegge altfor mye for norsk industri – uten egentlig å gagne klimakampen, mener Flåthen, helt i tråd med hva Norges fremste makthavere har flagget en stund.
Årets klimamelding vil, ifølge sentrale kilder, bekrefte at 2/3 av kuttene skal tas innenlands, men enten konstatere at virkemidlene foreløpig er utilstrekkelige – eller skyve på årstallet for når målet kan oppnås. Det siste er uansett realiteten. 2/3 er umulig innen 2020, men kanskje mulig innen 2030. At det har tatt fire år å komme fra klimaforlik til forslag om konkrete tiltak, innebærer i seg selv at mye tid er tapt, som en kilde sier til BT.
Dette kan forstås på to måter. Enten kan man fortsette resonnementet fra artikkelens innledning, konstatere at Høyres klimaentusiasme har dabbet av, og at olje- og gassnæringen, Finansdepartementet, LO og Arbeiderpartiet dermed har fått fritt leide til å kveste SV, noe kvartetten selvsagt kan gjøre i en håndvending. Spesielt lett er det i en situasjon der klimasaken knapt er i stand til å flytte på en eneste velger.
Alternativet er å legge godviljen til, i strid med alle instinkter, og si at klimaforliket i 2008 rett og slett viste seg å være urealistisk.
Ett argument her er regjeringens såkalte månelanding på Mongstad, som skulle utvikle en effektiv metode for karbonfangst i gasskraftverk, men som fortsatt ikke er annet enn et testanlegg som har spist milliarder av statlige kroner. Alle vil gjerne at det skal fungere, men det gjør det bare ikke. Foreløpig er investeringsbeslutningen utsatt til 2016. Selv om denne fristen mot formodning skulle overholdes, er det langt igjen før teknologien er i effektiv bruk. Multinasjonale ExxonMobil, som også utvikler teknologi for karbonfangst, tror ikke på merkbare resultater før i 2040.
Antakelig er det mer sannsynlig at det gigantiske Mongstad-anlegget nedlegges, akkurat som gasskraftverket på Kårstø. Det vil i seg selv være et bra klimatiltak, om enn knapt noen månelanding.
Den nye klimameldingen blir ikke noe mageplask. Som det fremgår av en artikkel et annet sted i dagens BT, vil den inneholde en serie av viktige tiltak. Blant annet kommer det en ordning som skal finansiere klimakutt i industrien, regjeringens satsing for å verne regnskog fortsettes, CO2-avgiftene økes, og det skal satses på tog og sykkelveier. Meldingen vil også legge tunge føringer for fremtidig politikk. For eksempel slås det trolig fast at trafikkvekst i de store byene må komme kollektivt, noe som slår inn i arbeidet med neste Nasjonal transportplan.
Men en svekkelse blir det, sammenlignet med forliket fra 2008. Mange vil igjen si at SV, partiet som gjerne vil være fremst på barrikadene i klimakampen, har lidd nederlag. Det kommer nå an på. For det første må man forestille seg hvordan en klimamelding utarbeidet av Ap alene ville ha sett ut, og sammenligne telepatisk med den. Dertil kommer de såkalte realitetene. Selv ikke miljøbevegelsen synes det er noen god idé å nedlegge kraftkrevende industri i Norge. Å eksportere kraftoverskuddet i stedet for ville jo bare kreve nye kabler og høyspentledninger – og neppe gi mindre utslipp fra selve produksjonen.
Spørsmålet blir nå hvordan klimameldingen bringes gjennom Stortinget. Regjeringen har som kjent flertall, men siden det brede forliket fra 2008 ligger i bunn, kan den vanskelig la være å gå en runde med Høyre, KrF og Venstre igjen. Signalene fra Høyre tyder på at partiet denne gangen vil la de to sentrumspartiene presse regjeringen alene. For Høyre er det viktige at ting går i riktig retning, at regnestykkene skal gå opp, og 2020 er nå bare ett av mange årstall. Dessuten er det jo godt mulig at en statsminister fra Høyre skal overta ansvaret for alle disse fortredelighetene neste høst.