En gjeng feige egoister?

BLOGGER OM RETTSAKEN: Kjetil Klakegg Bergheim overlevde Utøya. Han blogger om sine inntrykk fra rettsaken. FOTO: ODDLEIV APNESETH

22. juli. Over 500 er samlet på Utøya. En bombe går av i Oslo. Etter en stund kommer en mann i politiuniform. Han får komme over til øya. Skyter. En. To. Han går videre. En telefon ringer. Eskil Pedersen får beskjed om å løpe ned til båten som frakter folk. Han løper. Båten reiser. To blir til 69.

Det er denne båtturen denne posten skal handle om. En pansret båt forlater en øy der en mann har gått amok med skytevåpen. Båten kunne rommet mange mennesker, spesielt i en slik situasjon. Det er det ingen tvil om. Men den forlot øya nesten tom. En styrmann, en leder og noen få andre.

Var dette en feig handling?

Nei.

Denne båtturen har blitt gjenstand for mye oppmerksomhet blant mange på internett. Mange mener at det var feigt av de som dro at de dro. Tenk på alle oss som ble igjen på øya i livsfare. Noen sammenligner denne flukten med en kaptein som forlater et synkende skip.

Kan det sammenlignes?

Nei.

En kaptein blir opplært til hva han skal gjøre dersom skipet går ned. Det er drillet inn. Kapteinen har øvd og øver jevnlig. Selv tilbringer jeg mye av feriene mine ombord på en ferje og selger mat og drikke til folk. Til og med jeg er kurset i tilfelle noe skulle skje. Jeg vet hva jeg skal gjøre om det skulle skje noe med ferjen. Og jeg må jevnlig være med på øvelser.

En ungdomspartileder får ikke opplæring i hva vedkommende skal gjøre dersom organisasjonen blir satt under angrep av en kaldblodig terrorist. En ungdomspartileder har ingen utdannelse i hvordan man håndterer terrorangrep. Det er det svært få i dette landet som har.

Hva med oss andre?

Ja, hva med oss?

Det var over 500 igjen på øya. Det var en person som skøyt. Riktignok hadde vi ikke våpen, men 500 mennesker burde jo kunne sette terroristen ut av spill? Selvsagt kunne vi det. 50 hadde sikkert holdt. Kanskje til og med 5 hadde vært nok om vi gjorde det riktig. Under 1 prosent med andre ord.

Hvorfor gjorde vi ikke noe?

Vi gjemte oss jo bare.

Som en gjeng feige egoister løp vi i alle retninger. Gjemte oss i busker, trær, langs strandkanten, i klipper. Overalt. Imens hørte vi skuddene. Alle skjønte at dette bar galt avsted. At folk ble skutt. Drept.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg ville ikke dø. Instinktene styrte meg. Som en mus som løper fra en sulten katt. Musen ønsker ikke å dø. Jeg ønsket ikke å dø. Jeg ville ikke ofre meg, men jeg håpte likevel fullt ut at noen andre gjorde det.

Feigt? Egoistisk?

Kanskje.

Men til alle dere som i dag sitter og kritiserer Eskil Pedersen, og oss andre som var på Utøya, hva ville dere gjort? Tror dere virkelig at dere ville gjort noe annerledes? En styrmann hadde nettopp sett sin kone bli skutt og drept. En annen ble også skutt, rett foran øynene hans. Han ringte til Eskil og sa han måtte løpe ned til båten og han gjorde som han fikk beskjed om. Og båten kjørte.

Ville jeg gjort det samme?

Ja. Uten tvil.

Ville du?

Garantert.

Folk hadde panikk. Skjønte ikke hva som var i ferd med å skje. Heller ikke jeg skjønte omfanget. Men jeg var igjen på øya. Jeg kunne funnet en liten gjeng. Ofret meg for fellesskapet. Men jeg gjorde det ikke.

Er jeg da en feig egoist?

Nei.

Kjetil Klakegg Bergheim var på Utøya 22. juli. Han skriver for bt.no under rettssaken. Tekstene er publisert på www.minblogg.net

Kommentarer

Kommentarer er stengt.