Vår nasjonale vanskjøtsel

Kan «Skrik»-salget få myndighetenes, og nasjonens, øyne opp for hvilke kulturelle verdier vi har å forvalte?

Et millionskrik fra New York har igjen gjort oss oppmerksom på hvor dårlig kulturnasjonen Norge forvalter sine kunstneriske verdier. Et måpende utland lurer på hvor elendig det er mulig å ta hånd om verdensarven etter Edvard Munch. Og nå har utenlandske eksperter også fortalt oss det vi burde funnet ut for flere år siden: At vikingskipene på Bygdøy ikke tåler flytting, men skriker etter vedlikehold.

Her i landet kommer alltid lokaliseringsdebatten først, så får kunsten og kulturskattene finne seg i å spille en underordnet rolle. Vi så det da Norge skulle få nytt operabygg; Bjørvika ble valgt av byutviklingshensyn. Lokaliseringskrangelen fikk også overstyre alle andre hensyn da bystyret i Oslo sist høst ikke maktet å samle seg om nytt, sårt tiltrengt bygg for Munch-museet. Kan vi håpe at den internasjonale oppmerksomheten salget av «Skrik» har skapt, også kan få en og annen bystyrepolitiker i hovedstaden til å se hvilken uvurderlig skatt Oslo kommune er gitt i gave – og hvilket ansvar det medfører? I dette perspektivet blir en smålig krangel om offentlige småpenger til neste års Munch-jubileum bare enda en pinlighet.
Ofte synes det viktigere å kare til seg skattene enn å ta ansvaret for å forvalte og formidle dem på en skikkelig måte. Det gikk nesten 60 år før Oslo kommune klarte å skaffe anstendige lokaler til Rolf Stenersens svært sjenerøse kunstgave. Mesenens misnøye med denne behandlingen bidro til at Bergen på 1970-tallet fikk overta resten av hans verdifulle kunstsamling, til en nærmest symbolsk pris.

Verken stat eller kommuner har noe å skryte av i oljerike Norge.

For vikingskipene, en unik nasjonalskatt og bærer av vår historiske identitet, har en årelang krangel om flytting skygget for det som virkelig burde opptatt alle involverte – gjenstandenes bevaringsmessige status. Her har forfallet fått pågå altfor lenge; i verste fall risikerer vi å bli sittende igjen med kopier. Det vil kanskje gjøre noe med nasjonens historiske og kulturhistoriske bevissthet, men da vil det være for sent.

Verken stat eller kommuner har noe å skryte av i oljerike Norge. Våre middelalderkirker forfaller, øvrige deler av norsk bygningsarv likeså. Slik er den kulturelle fattigdommen at selv private eiere av vernede bygg må bære en altfor stor del av den økonomiske byrden ved å holde dem ved like, i pakt med de krav vernestatusen stiller. Det er utmerket at den rød-grønne regjeringen vil ha kulturens andel av statsbudsjettet opp på én prosent, men det forhindrer ikke at det er noe perspektivløst over den hjemlige kulturpolitikken og kulturtankegangen.

Tags: , , ,

Kommentarer