Vår nasjonale vanskjøtsel

Kan «Skrik»-salget få myndighetenes, og nasjonens, øyne opp for hvilke kulturelle verdier vi har å forvalte?

Et millionskrik fra New York har igjen gjort oss oppmerksom på hvor dårlig kulturnasjonen Norge forvalter sine kunstneriske verdier. Et måpende utland lurer på hvor elendig det er mulig å ta hånd om verdensarven etter Edvard Munch. Og nå har utenlandske eksperter også fortalt oss det vi burde funnet ut for flere år siden: At vikingskipene på Bygdøy ikke tåler flytting, men skriker etter vedlikehold.

Her i landet kommer alltid lokaliseringsdebatten først, så får kunsten og kulturskattene finne seg i å spille en underordnet rolle. Vi så det da Norge skulle få nytt operabygg; Bjørvika ble valgt av byutviklingshensyn. Lokaliseringskrangelen fikk også overstyre alle andre hensyn da bystyret i Oslo sist høst ikke maktet å samle seg om nytt, sårt tiltrengt bygg for Munch-museet. Kan vi håpe at den internasjonale oppmerksomheten salget av «Skrik» har skapt, også kan få en og annen bystyrepolitiker i hovedstaden til å se hvilken uvurderlig skatt Oslo kommune er gitt i gave – og hvilket ansvar det medfører? I dette perspektivet blir en smålig krangel om offentlige småpenger til neste års Munch-jubileum bare enda en pinlighet.
Ofte synes det viktigere å kare til seg skattene enn å ta ansvaret for å forvalte og formidle dem på en skikkelig måte. Det gikk nesten 60 år før Oslo kommune klarte å skaffe anstendige lokaler til Rolf Stenersens svært sjenerøse kunstgave. Mesenens misnøye med denne behandlingen bidro til at Bergen på 1970-tallet fikk overta resten av hans verdifulle kunstsamling, til en nærmest symbolsk pris.

Verken stat eller kommuner har noe å skryte av i oljerike Norge.

For vikingskipene, en unik nasjonalskatt og bærer av vår historiske identitet, har en årelang krangel om flytting skygget for det som virkelig burde opptatt alle involverte – gjenstandenes bevaringsmessige status. Her har forfallet fått pågå altfor lenge; i verste fall risikerer vi å bli sittende igjen med kopier. Det vil kanskje gjøre noe med nasjonens historiske og kulturhistoriske bevissthet, men da vil det være for sent.

Verken stat eller kommuner har noe å skryte av i oljerike Norge. Våre middelalderkirker forfaller, øvrige deler av norsk bygningsarv likeså. Slik er den kulturelle fattigdommen at selv private eiere av vernede bygg må bære en altfor stor del av den økonomiske byrden ved å holde dem ved like, i pakt med de krav vernestatusen stiller. Det er utmerket at den rød-grønne regjeringen vil ha kulturens andel av statsbudsjettet opp på én prosent, men det forhindrer ikke at det er noe perspektivløst over den hjemlige kulturpolitikken og kulturtankegangen.

Tags: , , ,

Kommentarer

  • Esskaug

    Du skriver: «Lokaliseringskrangelen fikk også overstyre alle andre hensyn da bystyret i Oslo sist høst ikke maktet å samle seg om nytt, sårt tiltrengt bygg for Munch-museet». Men det var byrådet – de borgerlige partier – som ved en kuppartet manøver, uten foregående drøfting og uten formell avstemning, gjorde saken til en lokaliserings- og byutviklingssak i mai 2008. Byrådet overkjørte da bystyrets énstemmige vedtak fra 2005 om å utrede videre utbygging på Tøyen, efter at andre lokaliseringer hadde vært vurdert og nedstemt siden 2002.

    Noen kutter nå første halvdel av historien og lar Munch-debatten begynne i 2008. Dermed får de nedstemmingen av Bjørvika-alternativet til se ut som en lokaliseringssak. Hvis man bare tar med siste halvdel av historien blir det enkelt å snu saken på hodet.

    Bjørvika-forslaget var forøvrig hele veien styrt av kommersielle interesser, ved at det private utbyggerselskap HAV Eiendom a/s fikk ta hånd om hele prosessen: Fra konkurransereglene til bystyreinnstillingen erkjente de åpent at deres tomtesalg og eiendomsprosjekter ville øke i pris hvis de fikk en så fjong nabo som Munch i nabolaget. Ved å gi oppdraget til en privat utbygger kunne byrådet også omgå reglene for offentlige byggesaker og kjøre prosessen gjennom i rekordfart – men bare nesten: Håpet om å få til et bindende byggevedtak innen kommunevalget i fjor mislyktes, voteringen ble som kjent forsinket til efter valget.

    Det var ellers ikke «lokaliseringskrangelen» som avgjorde voteringen i bystyret 14. desember 2011. Stadig flere av politikerne hadde fått øynene opp for Lambda-konseptets teknologiske svakheter, dets uegnethet som museum (som ikke kunne oppveies av «signalbygg-effekten») og de uforholdsmessig høye bygge- og driftsomkostninger. SV snudde først, på landsmøtet våren 2011. Frp.meldte økende skepsis på sommeren og høsten, særlig efter at H prøvde å friste med en helt urealistisk «prisgaranti», og Høyres tarvelige tilbud om byrådstaburetter mot å skifte standpunkt ble avgjørende helt på tampen. Da var avslaget begrunnet med Lambdas unødvendid høye pris for «et prestisjebygg» – ikke «kulturbygg» som partiet ofte feilsiteres i et forsøk på å gjøre Lambdas fall til en populistisk, kulturfiendtlig avgjørelse.

    Det er H- og V-politikerne som, ved en udemokratisk avsporing, har sørget for å kaste bort 110 millioner og forsinke et nytt Munch-museum. Det kunne stått ferdig på Tøyen i dag hvis ikke byrådet i 2008 hadde gjort saken et lokaliserings- og byutviklingsspørsmål.