Klimaet sliter fremdeles med overgangen fra vitenskap til politikk.
Før Fremskrittspartiets landsmøte i april, erklærte partiets klimapolitiske talsmann Per Willy Amundsen at det er sterk grunn til å tro at virkningene av CO2 i atmosfæren er marginale. Og la til at han har mye større tro på at solaktiviteten påvirker temperaturen. Noter deg at «tro» er nøkkelordet her. Talsmannen avviser en ganske bastant konsensus i vitenskapen som hysteri, men lener seg lunt på egen «tro» i grunnlaget for sitt eget politiske standpunkt.
På den måten blir politisk klimadebatt ganske burlesk, slik den til tider også har vært internasjonalt de siste 20 årene. Politikk handler mer om å appellere til velgerne enn å danse etter professorenes pekestokker.
I politikk er det helt vanlig å sile ut standpunkter som passer eget program og egen ideologi, og kaste det som ikke passer på fjorden. Politikk og konsensus formes ikke automatisk etter hva som kommer ut av statistikk og laboratorier.
I politisk retorikk er det heller ikke overraskende at noen forsøker å undergrave dem som mener det motsatte. I dette tilfellet godt over 90 prosent av klimaforskerne i Norge og USA, for eksempel.
I klimadebatten blir det ekstra fargerikt, fordi klima og miljø handler like mye om moral, levestandard og solidaritet, som om fakta på bordet. Og fakta i klimasaken er sannelig ikke enkelt å ta innover seg, sånn umiddelbart.
Derfor blir den politiske saken også mer gjennomført ideologisk og følelsesladd, noe som igjen fører til at «tro» blir viktigere enn fakta. Vi nekter å akseptere fakta, før himmelens sluser åpner seg, og vi vasser til knes på Bryggen.
Vi vil altså ikke handle før det er for sent å gjøre noe som helst. Nok et klimapolitisk paradoks der, altså.
Politikk handler mer om å appellere til velgerne enn å danse etter professorenes pekestokker
Vitenskap og globale endringsprosesser er usedvanlig saktegående greier. Klimapolitikk er komplisert og kostbart, og krever betydelig endringsvilje. Derfor er klimaforebygging heller ikke enkelt å omsette i en politikk som forener og forebygger.
Der ligger kanskje den mest undervurderte årsaken til den voksende klimaskepsisen: Det politiske verdenssamfunnets manglene evne til å ta konsekvensen av sine egne dommedagsvarsler. Verdens statsledere er blant dem som tar vitenskapen alvorlig, men de makter likevel ikke samles om tiltak og bindende avtaler. Handlingslammelsen kan tolkes som dobbeltmoral, og det er ikke unaturlig at dette fører til klimaskepsis. Hvem skal man egentlig tro på?
Få vitenskaper har hatt et så brutalt møte med politikk som klimaet. At hele 42 prosent av oss er klimaskeptikere, er et tegn på det. Forsetter trenden, vil et flertall av oss være klimaskeptikere om noen år. Det blir ikke enklere å drive klimavennlig politikk under slike forhold.