ESKIL PEDERSEN SOM JOKER: Eskil Pedersens mangel på selvkritikk får stå sin prøve. Verre er det politiske spillet rundt 22. juli, mener Dan Odfjell.
UANGRIPELIG: Eskil Pedersen er fredet og brukt som en slags "uangripelig" joker, som landets fremste representant for alt det Breivik ikke oppnådde. Slik pasifiseres kritikken mot Arbeiderpartiet, skriver Dan Odfjell. Bildet er fra retten. FOTO: HÅVARD BJELLAND
AUF-lederen flyktet. Det hadde sikkert mange gjort, men de fleste ville i ettertid holdt en lavere profil. I tillegg, båten hadde plass til langt flere ungdommer, som sto igjen på land. Dette er mye av saken. Men saken er mye større enn personen Eskil Pedersen (EP). Hans mangel på selvkritikk får stå sin prøve. Verre er det politiske spillet, som jeg kommer tilbake til.
Lederskapet
Da EP som førstemann kom seg på land fra Utøya svarte han via TV at han hadde fått en telefon om at han måtte komme seg på land. Nå har det vist seg at han ikke fikk en slik telefon, verken på Utøya eller om bord i Thorbjørn (Dagbladet 28.04). Politibetjenten han snakket med da han kontaktet nødsentralen sa at dere – implisitt dere fra Utøya – må komme dere i land. Altså, uten å beordre eller frata EP hans lederansvar.
Med medlemmer ned til 14-årsalderen kunne EP brukt sitt lederskap. Han kunne selv ha blitt igjen. Han kunne beordret båten stoppet for å kunne ta imot svømmende. Eller hindret, eller forsøkt å hindre båtføreren fra å legge fra land (eller, med sin myndighet oppmuntret båtføreren til å returnere, hvilket denne faktisk ville). Kun få minutter etter de første skuddene falt, la fergen fra land med bare ni personer om bord. Politiavhørene av disse er interessante.
Tiden vil vise at propagandaapparatet til Ap har forregnet seg
Etterpåklokskap
Til sitt forsvar påberoper EP seg «at man må jo forstå» (hans flukt) ettersom Breivik i avhør hadde sagt at han gjerne skulle tatt ham. Dette er ren etterpåklokskap. På det angjeldende tidspunkt visste man ikke engang hvem terroristen var, og hans motiver. Konklusjon: dette er et eklatant forsøk på bortforklaring, som mange politikere er eksperter på.
I Norge har vi tradisjon for å hjelpe medmennesker i nødssituasjoner. Kystmiljøenes overlevelsesevne har alltid vært forankret i den visshet, at borgerplikt (til dem som er i fare) settes foran eget liv og helse. Vår identitet som gode og ansvarlige samfunnsborgere er uløselig knyttet til slike heltedåder, både i krig og i fred. Det sitter i ryggmargen at kapteinen er den siste som forlater skuten og, som aldeles ikke forlater sitt mannskap. Dette er nær kysthistorie som ennå lever og former våre holdninger som nasjon, og som folk, i alle fall utenfor Oslogryten.
Motforestillinger forsvant
Alle har et valg og en rett til å redde seg selv, også EP. Men akkurat det er ikke problemet: Det i ettertid å tildekke, og å tillate andre å gjøre seg selv til helt, er rimelig skamfullt. Enn videre, for beleilig å avskjære å måtte si noe, synes EPs standard konsulent-type-frase fortsatt å være «jeg tror jeg har sagt nok om min historie den dagen». Men ballen er ikke helt lagt død.
Hvorfor fremkommer ikke motforestillinger fra det mektige Arbeiderpartiet? Min påstand er at sistnevnte utnytter 22. juli i et velregissert politisk spill for bl.a. bevisst å viske ut skillet mellom seg selv (som partipolitisk institusjon) og nasjonen Norge. Mens Arbeiderpartiet gjør alt for å definere terrorangrepet som et angrep på Norge, kan det like gjerne defineres som et angrep på førstnevnte mht. maktarroganse etc. Imidlertid, maktens politiske demagogiske budskap er blitt: Vi lar oss ikke knekke … Hvorvidt de mener seg selv, eller demokratiet eller nasjonen Norge, synes med vilje passe uklart.
Pedersen som symbol
I etterkant av 22. juli ønsker Arbeiderpartiet å svekke en økende misnøye i landet. EPs overlevelse er misbrukt som symbol på kontinuiteten av demokratiet og våre verdier. Alle ansvarlige borgere er nemlig takknemlige for hver eneste en som overlevde massakren. EP er fredet og brukt som en slags «uangripelig» joker, som landets fremste representant for alt det Breivik ikke oppnådde. Slik pasifiseres kritikken mot Arbeiderpartiet. Problemet er at mange nordmenn føler det som en krenkelse, med EP fremholdt som helt og stor leder. Men neppe før og aldri etter 22. juli vil EP representere våre felles idealer, vårt demokrati eller våre verdier. Dertil mangler han tillit.
Høvdingmøte?
Jeg tror tiden vil vise at propagandaapparatet til Arbeiderpartiet har forregnet seg, ved selv å promotere, og ved å la andre promotere EP. For eksempel: At sistnevnte lot seg avbilde i en Bergensavis under tittelen «Høvdingmøte» sist september, ble patetisk. Avisbildet over hele forsiden var av motstandskjemperen August Rathke side om side med EP.
Sistnevnte var på feil sted til feil tid, punktum. Rathke derimot gikk frivillig i krigen med livet som innsats. Derfor var å sette likhetstegn mellom disse to det samme som å devaluere våre virkelige helter. Men denne promoteringen synes ingen ende å ta. Nå er EP nettopp gjort til æresmedlem i Trondhjem studentforening, på linje med Gro Harlem Brundtland.
Jeg har intet personlig mot Eskil Pedersen
22. juli-regien
La det være sagt: Jeg har intet personlig mot EP. Han er sikkert som de fleste av oss et vanlig godt menneske. Jeg ønsker ham vel, men kan (les videre) av prinsipielle grunner ikke la dette ligge. Det var uheldig for ham å befinne seg på Utøya den dagen. Si gjerne at det var urettferdig. Men verden er ikke rettferdig, og tilfeldigheter gjør seg gjeldende overalt.
Landet syder nå av misbilligelse over hva jeg kaller denne voldsomme 22. juli-regien til Arbeiderpartiet. Det hevdes dertil av stadig flere at Breivik skal dømmes i rettsapparatet for sine handlinger, ikke for sine meninger. Selv ikke topp-politikere har kunnet holde seg borte fra ukonstitusjonelt å komme med visse føringer.
Medias tilbakeholdenhet
Media viser dessuten en tilbakeholdenhet som aldeles ikke tjener landet, ei heller demokratiet. I en norsk spørreundersøkelse nylig svarte 25 prosent at de mente media har medskyld, ved bl.a. ikke å publisere divergerende synspunkter. Varsomhetsplakaten misbrukes i politisk sammenheng, min påstand. Imidlertid, som alle nå med all tydelighet har kunnet observere (dvs. mht. Breivik): Når trollet kommer ut i solen, sprekker det. Mer, langt mer meningsbrytning godt hjulpet av den fjerde statsmakt, media, er derfor mye av løsningen.
Poenget er at media må fremme dialog mellom de ulike synspunkter på en nøytral, mer sannferdig måte. Ensretting av politiske synspunkter skaper helt unødig frustrasjon mht. makt, styre og stell. Menigmann må få komme til orde, ellers eksploderer det igjen, før eller senere. Ekstremisme er noe som forebygges.
Den farlige systemkritikken
Nå snakker amerikanerne om at det er noe usunt med oss nordmenn. Kanskje en slags «passiv aggresjon» bygger seg opp i landet. Ikke viser vi sinne, ikke står vi kraftfullt frem. Systemkritisk å stå frem under fullt navn i Norge (om i det hele tatt mulig) er forresten farlig. Det provoserer nemlig maktens venner, ikke demokratiets virkelige venner.
Arbeiderpartiet forvitrer dessverre nasjonens oppfatning av hva som er en god leder, for ikke å snakke om helter, noe enhver nasjon trenger. Dette er meget uheldig med tanke på den oppvoksende slekt og moral. Generelt kan det synes som en leder skal være fritatt for kritikk og ha tilgang til all slags konsulenter og til privilegier i et lukket nettverk, et nettverk med makt til å definere sannhet. Pratedyktighet synes å være viktigere enn personlig handlekraft og sunne holdninger.
For ordens skyld, jeg er like opprørt over tragedien 22. juli som de fleste gode nordmenn. Men livet må gå videre, hos oss som ellers i verden.