Kampen om studentbokhandlene

Ønsker virkelig bergensstudentene å subsidiere studentene i Oslo, slik resultatet blir om Studia fusjonerer med Akademika?

Blir det økt studentvelferd av at fagbokhandelen Studia i Bergen, med halvannen million kroner i underskudd i fjor, fusjonerer med det tilsvarende oslokonsernet Akademika, som hadde minus 15,4 millioner? Eller av at Akademika, med haleheng, erklærer krig mot de elleve studentbokhandlene i Campusbok-kjeden, i stedet for å samarbeide om å få gunstigst mulige importpriser på utenlandsk pensumlitteratur?
Det foregår for tiden en rå kamp om kontrollen over landets mange studentbokhandler. Akademika-konsernet ønsker å underlegge seg flest mulig av disse. Og da er det tale om fusjon, slik det nå forhandles om mellom Akademika og Studia. Direktør Egil Pedersen i Studentsamskipnaden i Bergen, som eier Studia, vil ikke utelukke at en fusjon med Akademika kan føre til at arbeidsplasser i Bergen går tapt. Campusbok, på sin side, lokker med det motsatte. Hvis Studia slutter seg til deres fellesskap, vil trolig kjedefunksjoner, og dermed arbeidsplasser, havne her i byen.

Akademika eies av Studentsamskipnaden i Oslo (60 prosent) og Studentsamskipnaden i Trondheim (40 prosent), og har de siste årene kjøpt opp lokale studentbokhandler i Buskerud, Telemark og Bodø. Akademika-sjef Geir Helge Espedalen har gjort det klart at de bare tenker fusjon, ikke noe løsere samarbeid. Full kontroll er tydeligvis mottoet.
Mot Akademika står Campusbok; et kjedekontor etablert av Forlagshuset Vigmostad & Bjørke her i Bergen i samarbeid med 11 studentsamskipnader og deres bokhandler fra Agder i sør til Finnmark i nord. Det dreier seg om et strategisk samarbeid, der medlemmene beholder sin status som selveide, frittstående bokhandler – men med felles innkjøpsavtaler, it- og webløsninger.
Det er ingen grunn til å tro at bergensforlaget gjør dette av pur idealisme; de ser nok hva de selv er best tjent med. Men til forskjell fra Akademika-modellen, er det fullt mulig å trekke seg ut av Campusbok-kjeden hvis man ikke er fornøyd. Dagens eiere i Campusbok tilbyr dessuten Studentsamskipnaden i Bergen aksjer i kjeden, uten at de må gi fra seg eierskap og kontroll med egne utsalg.

På bokmessen i London i forrige måned fikk de mindre samskipnadene klare signaler om at kampen om makt og kontroll er viktigere enn å gi studentene best mulige tilbud. Det er der studentbokhandlene treffer sine viktigste internasjonale forlagskontakter og gjør kjøpsavtaler. På et møte for representanter fra samskipnader og studentbokhandler, gjorde trioen Akademika, Tapir og Studia det klart at de betrakter de 11 samskipnadene i Campusbok som konkurrenter. Derfor akter de å holde dem utenfor importsamarbeidet for pensum- og lærebøker.
I stedet for å slå sine krefter sammen for å oppnå større tyngde i forhandlingene med de utenlandske forlagene – og dermed gunstigere avtaler for studentene – bruker «De tre store» sin makt til å holde andre studentbokhandler utenfor. I internasjonal sammenheng er Norge en mygg, og volumet av innkjøpt pensumlitteratur nokså beskjedent. Likevel ser noen seg tjent med å svekke sin egen forhandlingsposisjon for å holde konkurrentene nede.

Tidligere har hele studentbokhandel-Norge kunnet samarbeide om gunstige importavtaler. Det skjedde gjennom selskapet Unipa, som ble etablert i 1986, og som i en årrekke har forhandlet avtaler til alles store tilfredshet. Akademika var med fra starten, men gikk ut etter et års tid, angivelig pga. interessekonflikter. Kanskje trodde de at dette innkjøpssamarbeidet ville ramle sammen da de trakk seg ut, men slik gikk det ikke. Tidlig på ’90-tallet vendte Akademika tilbake i folden. Men ledelsen har hele tiden jobbet for å skaffe seg større innflytelse, gjerne med støtte fra Studia og Tapir, og i noen grad har de andre i Unipa-kjeden gitt etter. De tre store har styrket sin stilling, de har også – i kraft av sin tyngde – fått gunstigere forlagsrabatter enn de andre i innkjøpssamarbeidet. Det har kunnet skje fordi alle så at de likevel kom gunstigere ut enn om de skulle stå alene.
Men først i 2006, dernest i 2009 prøvde Akademika, Studia og Tapir å vinne full kontroll. Det fikk de ikke, dermed brøt de ut og fikk følge av fire mellomstore og flere små studentbokhandler. Allerede før de var ute av Unipa, gjorde Akademika flere aggressive fremstøt mot studentene ved Høgskolen i Østfold og Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås, etter hvert også ved Universitetet i Tromsø. De som ble utsatt for disse fremstøtene, kalte det en regulær «handelskrig» i en klage til Kunnskapsdepartementet. Statsråd Tora Aasland svarte at hun ville «nøye følge utviklingen framover».

Gjennom samarbeidet i Unipa satt Akademika med all informasjon om de andre bokhandlenes vilkår. De kjente innkjøpsbetingelsene til studentbokhandlene i Østfold og på Ås. Da var det heller ikke så vanskelig å prøve å utkonkurrere dem.
I fjor gikk studentbokhandelen Tapir i Trondheim inn i Akademika-konsernet. Økonomisk ble det ordnet ved at Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) fikk 40 prosent av aksjene i Akademika. Året før fusjonen hadde SiT et driftsoverskudd på 37 millioner kroner. I fusjonsåret 2011 ble resultatet beskjedne 38.000. Forklaringene er flere, men en av dem er at SiT, med 40 prosent eierandel i Akademika, måtte bære sin del av sistnevntes underskudd på 15,4 millioner kroner.
 
ser nok Akademika frem til å få bergensk støtte. For regnskapstallene for Akademika viser at selskapet i årene 2006-2010 har hentet inn til sammen 6,6 millioner kroner i konsernbidrag fra studentene i Buskerud og Telemark. Selv har Akademika i flere av disse årene kun generert underskudd av en årlig omsetning på over 200 millioner kroner. Så gjenstår det å se om bergensstudentene er like villige som sine trønderske kolleger til å subsidiere velferdstilbudet for studentene i hovedstaden. Og om de syns det er helt greit at byens seks Studia-utsalg, den største lokaleide bokhandelkjeden utenfor Oslo og med en årlig omsetning på 80 millioner kroner, blir kontrollert fra hovedstaden.

 

 

Kommentarer