Den kalde krigens gjenkomst

NATOs vedtak om å støtte USAs rakettforsvar peker tilbake mot fortiden.

 

I juni 1985 rykket AUFs leder Jens Stoltenberg ut i mediene: ”En Arbeiderparti-seier ved valget betyr at vi får en regjering som sier klart nei til stjernekrig.”

 

USAs president Ronald Reagans planer om et satellittbasert system for nedskyting av atomraketter fra Sovjetunionen fikk oppnavnet ”Star Wars” etter en populær serie av filmer som den gangen satt friskt i minnet. Også Gro Harlem Brundtland og Aps øvrige toppfolk var mer enn skeptiske. Over hele verden vakte Reagans planer motstand, ikke bare på venstresiden.

 

Mye er endret siden 1985. Kåre Willoch er ikke statsminister, Jens Stoltenberg er det. I 1985 var Norge strategisk sentralt i NATO, med grense mot vestens hovedfiende under ”den kalde krigen”, Sovjetunionen, og med en lang, attraktiv kystlinje ut mot Norskehavet. Det var viktig hva Norge mente. Det var mulig å true med såkalte fotnoter, formelle protester mot NATO-beslutninger.

 

Siden tidlig på 1990-tallet, da Sovjetunionen brøt sammen, har Norge blitt mindre viktig. Våre ledere har måttet hoppe når NATO og USA sa ”hopp”, for å kunne håpe på hjelp fra allierte hvis det en gang skulle trenges hjelp for å forsvare norske interesser for eksempel i nordområdene. Norge stiller ivrig når det skal kriges rundt om på kloden.

 

Slik sett er det logisk at Jens Stoltenbergs regjering denne uken var med på NATOs vedtak om å samarbeide med USA om Barack Obamas versjon av forsvarsystemet mot atomraketter. Forsvarsminister Espen Barth Eide sier at Norge også skal bidra. ”Det prinsipielle poenget er at det er greit å lage et system for passivt å forsvare seg mot et missilangrep,” sa Eide til BT onsdag.

 

Tja. Ronald Reagans ”prinsipielle poeng” var det samme. Noen av oss husker reklamefilmene om hvordan systemet skulle beskytte USAs små barn mot slemme raketter fra de røde i øst. Reagans planer var likevel bokstavelig talt livsfarlige for de samme barna. På begge sider av den kalde krigens frontlinje, som delte Europa omlag på midten, sto tusenvis av atombomber klare for utskytning.

 

Kanskje hindret nettopp dette at det aldri ble til en virkelig krig: Begge parter forsto at å angripe ville innebære stor risiko for en opptrapping som endte med å utslette alt liv på jorden. Hvis Sovjetunionen fyrte av raketter, ville USA svare med samme mynt.

 

Hvis”terrorbalansen” hindret krigen, var det i så fall fordi den hvilte på flere forutsetninger. En av dem var at lederne i Sovjetunionen trodde at USA/NATO tok deres atomtrussel alvorlig. Hvis man i vest begynte å bygge et system for å gjøre våpnene i øst verdiløse, kunne man i Moskva begynne å frykte et angrep. Og hva kunne et diktatorisk og ikke helt rasjonelt Sovjetunionen finne på da?

 

Ronald Reagans planer ble aldri realisert. Noen år senere ble de også uaktuelle nettopp fordi Sovjetunionen brøt sammen.

 

De siste årene er planene blitt relansert av USA. George W. Bush prøvde seg på en beskjeden variant, men fikk ikke realisert den før hans tid var omme. Barack Obama har nå klart å selge NATO en mer omfattende utgave av rakettforsvaret.

 

Det er lett å mene at situasjonen er helt annerledes i dag enn på 1980-tallet. Men hvor ”ny” er verden egentlig, sikkerhetspolitisk sett?

 

USA sier at rakettforsvaret ikke rettes mot Russland, men mot en eventuell trussel fra Iran. Også faren for at Al-Qaida eller andre terrorgrupper kan få slike våpen har vært nevnt. Det ene saklige poenget er at en trussel om gjengjeldelse ikke er virksomt mot slike aktører, noe som gjør et rakettforsvar nødvendig. Det andre saklige poenget er at et rakettforsvar realistisk sett bare vil kunne håndtere et lite antall raketter, og ikke et massivt angrep med tusen raketter samtidig fra Russland. Dermed er den russiske avskrekkingskapasiteten ikke truet.

 

Dette ser rimelig ut ved første øyekast. Men Iran har ikke atomvåpen, det er ikke sikkert at landet vil ha dem heller – og hvorfor skulle Iran true Europa med sine eventuelle bomber? Litt mindre ”far fetched” er tanken om at en terrorgruppe kan få tak i en rakett med et atomstridshode (eller et med kjemisk/biologisk materiale) og prøve å bruke den mot USA eller Europa. Men hvor realistisk er det egentlig? Slike spørsmål vil verdens stormakter, fremfor alle Kina og Russland, stille seg når de gjør sine militærstrategiske overlegninger.

 

USA forblir verdens eneste supermakt, tross svakere økonomi og mindre politisk innflytelse. Grunnen er at USA fortsatt er suveren militært, og stadig viser vilje til å bruke våpenmakt. Samtidig flytter USA sitt strategiske fokus fra Europa og østover, med tettere militært samarbeid med og baser i Afghanistan, Japan, Sør-Korea, India og Australia. Poenget er å demme opp for det stadig sterkere Kina.

 

Hva tenker andre om at USA, parallelt med dette, også vil gjøre seg helt usårlig for angrep? Er det så opplagt at USA kun tenker defensivt på vegne av seg og sine europeiske venner? Et forsvarssystem som er lite i første omgang, kan jo bygges ut senere.

 

Snart kan USAs president dessuten hete Mitt Romney. I mars erklærte republikaneren at Russland var ”USAs globale fiende nummer en”, og at Russland ”stadig verner om verdens verstinger”. Romney gjorde det for å lyde som et ekko av Ronald Reagans berømte stempling av Sovjetunionen som ”det onde imperium” i mars 1983, tre uker før han lanserte rakettforsvaret sitt.

Kommentarer