Både Jens Stoltenberg og Trond Giske har lovet nøktern utvikling i lederlønningene i staten. Det er blitt med retorikken.
Helge Lund, som er konsernsjef i Statoil, har siden 2007 hatt en lønnsvekst på 52 prosent. I fjor tjente Lund 12,1 millioner kroner. Det skjer i et selskap der den norske staten eier 71,13 prosent. Sjefen for Norsk Hydro, som også har staten som en stor eier, har hatt en enda sterkere lønnsøkning. Ifølge VG økte Svein Richard Brandtzægs årslønn med 60 prosent fra 2010 til 2011, da han hadde lønn og frynsegoder tilsvarende 9,3 millioner kroner. Dette er langt over den lønnsveksten vanlige folk opplever – i snitt 19,7 prosent siden 2007.
Næringsminister Trond Giske sier at det er alvorlig dersom de statlige lederlønningene vokser langt mer enn den jevne lønnsveksten. I så fall har styrene ikke brydd seg om de kravene til lønnsutvikling som regjeringen har fremsatt. Nå vil departementet gå gjennom lønnsutviklingen i statsselskapene samlet.
De statlige lederlønningene er en ømtålig sak for den rødgrønne regjeringen. Så sent som på NHO-konferansen i januar sto statsminister Jens Stoltenberg frem og understreket sammenhengen mellom moderasjon i de store oppgjørene og en viss tilbakeholdenhet hos selskapenes ledere. Han mente at det er helt urimelig å kreve moderasjon av de ansatte dersom ikke også lederne holder igjen.
Det er en relevant sammenheng, særlig i et land med god tradisjon for relativt beskjedne forskjeller mellom de ulike lønnsnivåer.
Vi må få vite om politikernes signaler ikke er mer enn retorikk
Bildet er ikke så entydig som eksemplene med Lund og Brandtzæg antyder. Både Rune Bjerke i DNB og Jørgen Ole Haslestad i Yara International har de siste årene hatt en lønnsvekst som kan betegnes som moderat. Det samme kan til en viss grad sies om Jon Fredrik Baksaas i Telenor og Walter Qvam i Kongsberggruppen.
Utfordringen synes å være at styrene i de store og mektige statsselskapene ikke bryr seg om signalene fra storeier Staten. Enten det, eller så har styrene gode grunner for å handle annerledes. Da må vi i så fall få vite hva de grunnene er. Og da må vi få vite om politikernes gjentatte signaler ikke er mer enn retorikk. Det har liten hensikt at Stoltenberg og Giske gjentatte ganger sier at de vil de høye lederlønningene til livs, hvis de ikke har – eller ønsker – redskapene for å gjøre noe med det.
Våre statlige selskaper er store og viktige, og de må ha et lønnsnivå som sikrer tilgang på de beste lederne – uten å være lønnsledende. Det er en fornuftig ambisjon, som krever mer enn lettvint retorikk.