Vi er en nasjon i konstant fare. Tabloidavisene vil holde DEG vettskremt sommeren gjennom.
I Norge er det blitt slik at angsten øker proporsjonalt med utetemperaturen. Også her hos oss i Bergens Tidende redaksjon merker jeg at utryggheten og frykten kommer krypende langs gulvteppet.
Bak meg på et bord ligger stabler av de siste ukenes VG og Dagbladet. De ligger der og knurrer og glefser mot meg på lavfrekvens, som om min siste dag skulle være i emning.
Blar jeg meg nedover i bunkene, hopper all verdens biomangfoldige elendighet mot meg.
I Dagblad-haugen: Diabetes-epidemi, veggedyr-alarm, flått, flått, flått, nok en diabetes-epidemi og et nytt og aggressivt virus.
Det siste angriper riktig nok bare pc-en din, men kan trolig gjøre deg så frustrert at du hopper i ditt breddfulle badekar med brødristeren på fullt.
I VG-haugen: Farlig stoff i mat-emballasjen, hoggorm, en rømt og livsfarlig elefant, mobilstråling og helvetesfisken som gir ekstrem smerte.
Fisken er den selvsamme fjesingen, som har herjet våre fjorder i flere tusen år, men som nå er oppgradert til nyhet igjen.
Hvis vi allerede nå skal merke oss et mønster her, så tyder de påfallende repetisjonene på at tabloidene spekulerer i at vår kollektive korttidshukommelse er sterkt svekket.
(Og der har dere tips til neste ukes oppslag, VG og Dagbladet: «Nordmenn lider av langt fremskredent hjernesvinn- uten å vite det!»)
Sommeren er sex og farlige dyr. For tiden er mange aviser prydet av en grusom skapning med todelt latinsk navn, vektet opp mot en solbrun kvinne i minimal bekledning. Altså: Flåtten går på heavy rotation, sammen med utallige tester av sommerprodukter, som naturligvis illustreres av naken hud.
Det er krevende å absorbere hva dette egentlig betyr, på en og samme gang. Både frykt og begjær. Døden og selve livet på samme side. Marerittet og den våte drømmen. Alt dette er ting det er vanskelig å beskytte seg mot. Det er den potensielle hjelpeløsheten overfor livets knugende mysterier som plager oss, som gnager og torturerer oss.
Dermed tilfredsstiller også sommer-tabloidene det betydelige behovet for selvplaging. Hvordan holder vi det ut?
Vi er Dagbladet, Dagbladet er oss
La oss innrømme det. Vi mediefolk er ganske retthaverske, og veien til selvkritikk er ofte like lang som en haiketur til Shangri-la. Å ta kritikk for et lettvint, sexistisk og ultrapopulistisk oppslag sidestilles med det å begå faglig harakiri med sløv kniv.
Hovedargumentet er at det selger. Innforstått, at dette er noe vi lesere med lyst og glede vil ha inn i livene våre. Det speiler altså våre livsanskuelser, våre prioriteringer og tørst på ny kunnskap om hva som til slutt kan ta knekken på oss.
Tabloidene speiler altså oss selv. Derfor blir også all kritikk til selvkritikk. Denne logiske runddansen kan vi gjerne ta for oss selv på kammerset, men status forteller oss at Dagbladet har økt sitt opplag det siste året, og til overmål ble kåret til årets avis.
Så gratulerer til oss lesere. Vi er Dagbladet, Dagbladet er oss.
Angsten er irrasjonell. Angsten er relativ. Å spille på angst er markedsførerens billigste og mest effektive triks. Bruker du ikke denne tannkremen, får du ikke sjans. Bruker du ikke Apple-produkter, er du helt nørd. Tror du ikke at flåtten er farlig, er du helt dust, og kan krepere i morgen.
I denne markedstabloide verden er det ikke plass for det strengt rasjonelle. Vi vet at det finnes langt farligere ting enn det vi skriver om i avisene. Og Folkehelseinstituttet er grundig lei det overdrevne fokuset på sære og perifere dødsfarer.
Det finnes vanligere og mer ordinære trusler der ute, som aldri får en eneste førsteside. Som vanlig forkjølelse, hasselnøtter, peanøtter, influensa og influensavaksine(!).
Statistikken sier også at det er langt farligere å ta første skritt ut i nærmeste gangfelt, enn å oppsøke Fløyen på en fin søndag. Bilen er fremdeles mer dødelig enn Ixodes ricinus (skogflått).
Årets sommer blir spesiell. Den 22. juli er det ett år siden den store katastrofen, terroren som gjorde all angst til skamme, og som overgikk enhver form for normal frykt.
Vi liker å tro at vi som nasjon ble fylt av en helt ny type alvor, og det er helt sikkert sant. Men det er ikke like sikkert dette alvoret smitter over på tabloidenes førstesider.
I skrivende stund er det den fryktelige fjesingen som er tema i landets største tabloidavis, og det er lite som tyder på at det store angst-beistet (oss lesere) er mette på rå og ufordøyd skrekk fra naturen.
Vil 22. juli endre flått-frekvensen? Når får vi oppslaget ”Flått truer Utøya-markering”? (Nei, den var kanskje for uærbødig. Beklager.)
Jeg håper at vi i pressen legger av oss de mest burleske bio-truslene et par uker i juli. Kontrasten til det virkelig fryktelige kan bli tung å bære – og vil ytterligere krympe folks tillit til vår yrkesetikk og vurderingsevne.
Journalistens problem er at vi altfor ofte havner i en rollemessig dragkamp, mellom det å være underholder i konkurransen om å pirre dine laveste instinkter, og det å være samfunnsrefser og seriøs møkkagraver. Altfor ofte vinner dette banale paradigmet:
Livet er farlig, tjohei.