Det er ikke alltid så lett for ungdomsskoleelever å skrive nynorsk.
BEIST ELLER BEST: En ungdomsskoleelev syntes det hørtes nynorsk ut med "beistemor". ARKIVFOTO: COLOURBOX.COM
Nei, det hadde ikke jeg heller. Men det var altså dette en ungdomsskoleelev tenkte var et passende navn på sin bestemor. På nynorsk vel å merke.
Nynorsk har vel aldri gått hånd i hånd med studenter i alderen 13 til 19. Men hvem kan klandre dem? Jeg skal ikke tale studenters sak om hvor forferdelig nynorsktimene kan være, og hvor meningsløst det hele kan føles, men heller prøve å få deg til å forstå at det kanskje kan være bedre uten det obligatoriske sidemålet.
Fire forskjellige språk
Fra 8. klasse har man fire obligatoriske språk. Norsk, nynorsk, engelsk og enten tysk, fransk eller spansk som er av nyere dato. Det er her hovedproblemet ligger, mener jeg. Ikke nynorsken spesifikt, men skoleresultatene generelt, som et resultat av fire forskjellige språkfag. Norge er så absolutt ikke der vi burde være med tanke på resultater i skolen på et internasjonalt nivå.
I 2007 ble det gjort en internasjonal undersøkelse hvor Finland var nummer 1 og Norge havnet på en sterk 33. plass. Under blant annet Latvia, Litauen og Polen. Norge, et av verdens beste land å bo i. Jeg mener det er feil bruk av ressursene. Men hva har de obligatoriske nynorsktimene å gjøre med Norges svake plassering på skoleundersøkelser?
Ta bort nynorskfaget
Jeg tror at vi må ta bort et fag slik at vi kan frigjøre timer til matte, naturfag, eller for eksempel gym. Det er ikke lenge mellom hver gang politikere klager over ungdommens fysikk og at det er ønskelig å få dem oftere i aktivitet. Om vi tar bort et fag, så har vi mulighet for det.
Jeg vil påstå at det er mest nærliggende å ta bort nynorskfaget, hvis man skulle tatt bort et fag. Når man har flere fag man ønsker å forbedre kompetansen i, så synes jeg at man må ta bort det faget som bærer minst frukter, og kanskje tærer litt på de andre fagene. Slik får man muligheten til å forbedre kompetansen.
Jeg lurer litt på hva hensikten med nynorskfaget er, hvis det ikke er et spørsmål om kommunikasjon. Grunnen til at vi lærer engelsk, er at man skal ha et språk å kommunisere med, om man skulle treffe på noen som ikke kan norsk.
Tar mange ressurser
Hva kan det da være? Er det et spørsmål om kultur? Ja det kan det så absolutt være. Det er jo det norske språket, den norske arven. Det er selve identiteten til alle som bruker nynorsk som sitt hovedmål. Om vi fjerner det fra skolen, så fjerner vi på mange måter den norske identiteten vi som et land har sammen.
På grunn av at nynorsk ikke er majoritet i det norske språket, må det før eller siden bort. Det er urimelig at et fag skal ta så mange timer og ressurser fra langt mer relevante fag.
Nynorsk blir bokmål
Nynorskspråket liberaliseres til stadighet. Det var ikke uvanlig at norsklæreren sa: «det kan man velge om man vil bøye i bokmålsform eller sidemålsform». Hvis den utviklingen fortsetter, ender vi opp med i realiteten to bokmålsformer og en sidemålsform, for å sette det litt på spissen.
Språk er i stadig utvikling, det er ikke det jeg argumenterer mot. I for eksempel engelsk og bokmål fødes nye ord, samtidig som ubrukte, utdaterte ord henrettes. Når jeg snakker om nynorskens liberalisering argumenterer jeg mot at den liberaliseres mot bokmål.
Det er vel ingen grunn for at den utviklingen skal stagnere, fordi språket til stadighet er i utvikling. Men hvis den gjør det, så er det ikke fordi det er nok ord som kan bøyes på begge måter, nei da er det fordi at hvis man fortsetter, så ender man opp med to bokmålsformer. Og da har det altså blitt en prinsippsak istedenfor en språklig begrunnet stagnasjon.
Når stopper det?
Da tenker du kanskje; Det er jo meningen at de to målformene skal være forskjellige? Jo, det har du helt rett i. Men hvis det er tilfellet, ville det ikke da vært urimelig å starte denne liberaliseringen? Hvorfor er det et behov for liberalisering av nynorsk, altså å gjøre det mer likt bokmål, hvis de to skal være forskjellig?
Problemet man trer inn i når man først har startet den prosessen, er å finne et naturlig stoppepunkt. Det vil aldri være en grunn for å ikke liberalisere ord, fordi daglig- talen og skriftspråket er i konstant utvikling, men all utviklingen skjer på bokmål, og krever derfor at nynorsk retter seg deretter. Det er det ene aspektet ved nynorskliberaliseringen, det andre er at det ikke gjør det mer oversiktlig når man ikke bare skal holde orden på selve språket, men også hvilke deler av språket som er endret.
Gi oss noe fast
Det er vanskelig for elever å skulle lære seg et språk som stadig forandres. Det føles håpløst og lite hensiktsmessig. Man trenger noe å forholde seg til, en fast stamme å hvile seg på. Det gir ikke inntrykk av å være et veldig konsekvent språk.
I 1998 meldte kunnskaps-departementet at språkpolitikken framover skal være å ha to jevnstilte riksmål. Det vil si at alle skal lære å lese og skrive både bokmål og nynorsk. Spørsmålet som dukker opp er; «skal man lære begge språkene delvis eller ett språk så godt som mulig?»
Jeg synes at man må ta bort det faget som bærer minst frukter
Lærerne sier at de er oppgitt over hvor mye arbeid som legges ned i timene når de ser og opplever i timene at det er vanskelig å lære fra seg. De skal lære bort et fag som elever selv ikke ser hensikt i å lære, og som de selv ikke «ønsker» å lære bort. Hvor feil det enn er å si det, så er det et faktum.
Lærere er mennesker og har sine meninger, uavhengig av de retningslinjer de må følge. Den beste læreren er den læreren som kan sitt stoff grundig, og som ønsker at elevene skal kunne det like godt. Det er viktig at lærere ikke skal forholde seg til dette hornet i siden for at de skal kunne gjøre den utrolig viktige jobben de gjør.
Kjærlighet til nynorsk
I grunnskolen bruker 87 prosent av elevene bokmål og 13 prosent nynorsk. Jeg vil konkludere med dette: Ja, nynorsk er vårt språk. Vårt norske språk. Vårt hjemlands språk. Vårt gode, gamle språk. Språket som minner om fjell og fjorder, budeier og gårdsbruk. Det er vår arv. Vår identitet. Vår nasjonale språkkjærlighet.
Den identiteten, den arven, den kjærligheten vil ikke dø ut om den ikke er en del av det obligatoriske skolesystemet, nettopp fordi det er det det er. Det vil være en dialekt, på lik linje med alle våre andre norske dialekter, som lever sterkt der de hører hjemme.
Grundig om lite
Skolen vil få frigitt timer og lærere blir gitt nye ressurser i form av tid og mulighet for å gjøre grundigere arbeid i andre fag. Om man slipper fire språkfag, har man mulighet for å forbedre seg i de resterende.
Jeg mener det er bedre å kunne lite godt, enn mye dårlig.