GC Rieber Eiendom og DNB hadde sjansen, men begravde den i mangel på ambisjoner.
Er det ikke typisk?I Oslo sier DnBs konserndirektør at norske selskaper tenker altfor lite ambisiøst når de bygger nytt. I Bergen gjør hennes egen kollega og divisjonsdirektør det hun kan for å bekrefte tesen.
I Oslo bygger banken nybygg i oppsiktsvekkende form og farge, et bygg så radikalt at du ikke kan stille deg likegyldig til det. I Bergen bygger samme bank nybygg ”uten friskhet og spenst”, til halve prisen.
At bankens lokale representant går ut offentlig og erklærer sin mangel på ambisjoner er en ting. Like ille er det at banken ikke ser muligheten i å bekrefte og styrke sitt rykte og sin historiske merkevare i en by med behov for bedre og mer spennende arkitektur.
GC Riebersdirektør påpeker en viktig faktor. Én av grunnene til at kvadratmeterprisen i Oslo er så høy, er dype kjellere i vanskelig grunnforhold.
Men argumentet er samtidig en klassisk selvmotsigelse. Dersom det er såpass mye billigere å bygge i Solheimsviken enn i Bjørvika, ville det trolig ikke ha kostet GC Rieber og DNB spesielt mye ekstra å gjøre spenstige visuelle grep, og samtidig utfordre både sitt eget dypt konservative ståsted og Bergens rigide nybygger-arkitektur.
Jeg tror likevel dette bare er vikarierende argumenter. Hadde de to mektige aktørene hatt sterke følelser for arkitektur, og for å forme den nye bydelen på en måte som virkelig kunne gitt Bergen et løft, hadde de naturligvis bygget på en helt annen måte. Dette handler om vilje og bunnlinje, ikke bare om rammebetingelser.
Både GC Rieber og DNB kunne scoret goodwill-poeng herfra til neste århundre, om de hadde brydd seg om kontekst, bysamfunn, trivsel, den gode følelsen av å bo i et ettertraktet samfunn der A4 ikke er standardformatet.
BOB har skjønt det.Ved vestsiden av Puddefjordsbroen, to steinkast unna DNB-bunkeren, ønsker byggelaget å sette opp verdens høyeste trehus, intet mindre. Prosjektet dufter nytenkning, og er et resultat av åpenhet og inkludering i praksis, mellom flere aktører.
I første omgang ønsket BOB å bygge en nitrist høyblokk i betong på samme plassen. De fikk blankt nei hos kommunen. Bergen ønsker ikke upersonlige boligbokser i 14 etasjers format. Men straks forslaget om å bygge i treverk dukket opp, snudde kommunen til smørfjes og godvilje, og byråd Filip Rygg kaller det ”en flott port inn til Puddefjorden”.
Hva skjedde egentlig? Kan det være å enkelt?
Ja, så enkelt er det, noen ganger: Vågemot, kreativitet og ønske om å tøye grensene for hva som er vanlig.
DNBs nye hovedkvarter i Solheimsviken er allerede uløselig knyttet til begrepet ambisjonsløshet, lenge før det er ferdig.
Mer problematisk er det at de som har ressurser til å gjøre noe spektakulært nytt og moderne, bekrefter at Bergen er byen for de forspilte arkitektoniske muligheter.