Norske myndigheter kan av gode grunner ikke unnskylde tildelingen av Nobelprisen til Liu Xiaobo.
Det er gått halvannet år siden den norske Nobelkomiteen tildelte fredsprisen til den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. Det var en dristig tildeling, for komiteen måtte vite at de offisielle kinesiske reaksjonene kunne bli sterke. Det ble de. Kinesiske myndigheter så på tildelingen som en utilbørlig innblanding i indre kinesiske forhold, og ble dypt fornærmet over at mannen de betrakter som en kriminell, ble beæret med den prestisjetunge Nobelprisen. Fredag ble tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik nektet visum til Kina.
Det er gjort talløse forsøk på å forklare kineserne at tildelingen av Nobels fredspris ikke er uttrykk for norsk utenrikspolitikk. Rett nok er det Stortinget som, i tråd med Alfred Nobels testamente, oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen. Men i prinsippet, og for alle praktiske formål, kan ikke norske myndigheter instruere Nobelkomiteen. Derfor hender det rett som det er at vi får tildelinger som ikke vekker særlig begeistring hos det norske utenriksdepartementet. Det gjaldt for øvrig også den omstridte tildelingen til Liu Xiaobo.
Norske myndigheter kan ikke instruere Nobelkomiteen
Nasjoner med andre styresett – og andre kulturelle tradisjoner – strever likevel med å fatte distinksjonen mellom norske myndigheter og den norske Nobelkomiteen. Det er faktisk forståelig. For en kineser fremstår Nobelkomiteen som et organ utgått av den norske nasjonalforsamlingen. Derfor krever kinesiske myndigheter en unnskyldning fra det offisielle Norge.
Det kan de ikke få. Det tilligger ikke norske myndigheter å be om unnskyldning for noe Nobelkomiteen har gjort. Nobel-komiteen steller med sitt. Norsk utenrikspolitikk er noe ganske annet.
Dermed fortsetter den kinesiske surmulingen – men i hovedsak på politisk nivå. Arbeidet med en handelsavtale er stoppet opp, og norske politikere på Kina-besøk får beskjed om at avtalte møter er avlyst. Kjell Magne Bondevik blir nektet visum.
Til gjengjeld går handelen mellom Norge og Kina én vei – oppover. I 2010 importerte vi varer fra Kina for rundt 40 milliarder, og eksporten nådde rekordstore 13,5 milliarder kroner. Kina er nå vår største handelspartner i Asia, og vår tredje største handelspartner etter EU og Nord-Amerika.
På det politiske og diplomatiske planet er det derimot surt og iskaldt. Samtidig ønsker Kina permanent observatørstatus i Arktisk Råd. Det vil ikke Norge gi dem, så lenge de ikke vil snakke med oss. Kanskje kan dette norske trumfkortet sette sluttstrek for furtingen?