To valg i helgen peker mot stabilisering, men EU er fortsatt i grunnleggende fare.
På mange bilder likner de hverandre, seierherrene fra helgens valg i Europa: Antonio Samaras og Francois Hollande.
FRA PROBLEM TIL LØSNING: Det greske høyrepartiet Nytt Demokrati med Antonio Samaras i spissen vant det greske valget med hårfin margin. Samaras var inntil nylig en del av problemet, men for resten av Europa et mer forutsigbart resultat enn om det radikale Syriza skulle vinne. FOTO: GORM K. GAARE
Hollandes seier er mest imponerende. Etter at han vant presidentvalget, fulgte sosialistpartiet hans opp med å vinne rent flertall i parlamentet. Dermed kan Hollande gjøre sin innflytelse gjeldende i Europa med ryggen fri. Det er klar beskjed til Tysklands kansler Angela Merkel: Hun må myke opp den harde sparekursen hun til nå har (nesten) diktert for de skakkjørte økonomiene i sør, fremfor alle den greske.
Samaras’ seier i det greske omvalget er knapp og svak, men viktig. Samaras’ Ny Demokrati, det greske Høyre, slo venstrekoalisjonen Syriza med tre prosentpoengs margin. 29,7 prosent er svakt for et parti som har pleid å ligge rundt 40 prosent, men ikke så dårlig sett i lys av den politiske apokalypsen Hellas er i. Ny Demokrati får flertall i parlamentet sammen med det andre gamle regjeringspartiet, Pasok, som gjorde det elendig med 12,3 prosent.
De to vil – i hovedtrekk – følge EUs og Det internasjonale pengefondets harde sparekrav. Men også de har krevd forhandlinger om mykere betingelser.
Med sine valgseiere legger Francois Hollande og Antonio Samaras et sterkere press på Tyskland, EUs politiske og økonomiske kraftsentrum.
De konservatives vinst i Hellas ble først positivt mottatt i pengenes verden, men snart overtok pessimismen igjen: Tilliten til at Samaras, som inntil nylig var en del av problemet, plutselig skal være løsningen, er ikke stor. Over hele Europa reagerte regjeringssjefene med lettelse. En seier for Syriza, som ligger om lag i skjæringspunktet SV/Rødt, ville tross alt ha betydd langt større usikkerhet.
Angela Merkel gratulerte Antonio Samaras med seieren, men understreket at landet må holde seg til inngåtte avtaler. Utenriksminister Guido Westerwelle gjorde det samme, men han antydet – ifølge Der Spiegels nettutgave – en åpning for at Hellas kan få noe mer tid til å gjennomføre sine reformer.
Dilemmaet er åpenbart: Europas regjeringer har knapt penger å rutte med. Heller ikke Tyskland har stort å avse. Regjeringen i Berlin er dessuten under press hjemme: Mange tyskere er leie av å måtte betale for problemene i sør. Om man skulle gi vesentlig etter for grekernes krav om lettelser, er det også et dårlig signal til Italia og andre land som holder seg lojalt til betingelsene de skal oppfylle for pengehjelpen de får.
Men de nye makthaverne i Hellas og Frankrike er ikke alene om å kreve at sparekursen mykes opp og suppleres med vekstfremmende tiltak. Det samme gjør for eksempel den respekterte statminister Mario Monti i Italia. Mens EU kanskje tåler at Hellas forlater eurosonen (landene med euro som valuta) uten at det behøver å bety et altfor sterkt tilbakeslag, tåler man ikke at store Italia følger samme vei.
Europakommisjonen presser på i samme retning. Fra dens synsvinkel er krisen ikke bare et problem, men også en sjanse til å fullføre visjonen om en virkelig europeisk union, en som også innebærer felles økonomisk politikk og felles finanspolitikk. At man i sin tid innførte felles valuta uten felles finanspolitikk, er jo kanskje hovedårsaken til krisen som nå rår.
Hvis det går som det pleier når EU er i krise, får vi et kompromiss på toppmøtet i slutten av juni: Hovedtrekkene i sparekursen opprettholdes, men suppleres med tiltak som fremmer vekst og mildner børen for de kriserammede. Men akkurat hva og hvordan blir neppe klart før mange timer på overtid.
Tyskland sier blankt nei til å fordype EU-samarbeidet ytterligere nå, slik Kommisjonen altså ønsker, men heller ikke her kan man være bomsikker på hva toppmøtet vedtar. EU-land i nattlige toppmøter er mestere i å finne kompromisser og grep andre ikke ser.
Ideelt sett kan man altså se for seg Angela Merkel og Francois Hollande i rollen som henholdsvis slem og snill politimann, en duo som i sum inngir tilstrekkelig respekt og får ting til. Men dette er i beste fall, noe man kan håpe på, men det blir feil å føle seg sikker på at faren er i ferd med å gli over for euroen og EU.
Spanias økonomi forverres, og vi har ikke hørt det siste derfra. Hvor godt det egentlig går i Italia vet vi heller ikke. Hellas får kanskje en noenlunde styringsdyktig regjering nå, men vi skal ikke glemme at landet er dypt splittet, og det er uvisst om reformene lar seg gjennomføre. Tross alt stemte kun litt over 40 prosent for partier som vil forholde seg lojalt til omverdenens sparekrav.
Vi vet heller ikke helt hvor sterkt Angela Merkel nå står. Tyske medier har lenge skrevet om at hun virker sliten etter flere tilbakeslag på hjemmebane. Dessuten er det for tidlig å si hvor godt hun vil kunne samarbeide med Francois Hollande. De burde passe sammen, både som personlighetstyper og fordi de begge grunnleggende sett er for sosial markedsøkonomi, men det kan jo vi andre tro hva vi vil om.
EU har knaket i sammenføyningene lenge nå. Det kan bety at byggverket står over denne sin verste krise også, men ingen bør ta det for gitt.