Den eneste klare konklusjonen Aspaas og Tørrisen har styrket, er at Breivik sprenger alle grenser.
– Vi finner grunn til å understreke at Breivik fremstår som et særtilfelle, sa Agnar Aspaas da han nærmet seg slutten av psykiaterduoens utlegning i retten i går.
Breiviks avsindige handlinger og avstumpethet skiller seg fra alt han har møtt. Ingen verdens diagnose kan forklare drapsmannens ferd fra tanke til handling. Breivik utfordrer både grensen mellom jus og psykiatri og alle kjente klassifikasjonsmodeller.
Av det som ble sagt i retten i går, var dette det letteste å slutte seg til. Anders Behring Breivik er et eneste stort tvilstilfelle.
I motsetning til Synne Sørheim og Torgeir Husbys mer kategoriske konklusjoner, var tvil et mer fremtredende element da Tørrisen og Aspaas la frem sine hypoteser.
Psykiaterne understreker at de bygger på skjønn, og trekker frem at de har holdt muligheten for paranoid psykose åpen. Ordbruken er mindre skråsikker: De har ikke holdepunkter for sikre psykotiske symptomer. Det er lite sannsynlig at en psykosepasient klarer å holde symptomene skjult under døgnkontinuerlig observasjon. At Breivik er i stand til å gjennomskue standardtester skaper feilkilder. Og to uker inn i rettssaken, tvilte Tørrisen så mye på om Breivik var psykotisk at han så seg nødt til å ta en ekstrasamtale. For hvordan er det mulig å sitte så følelsesløs?
De to kollegene falt likevel ned på samme svar som tidligere: Narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse, men ingen psykose i rettspsykiatrisk forstand.
De to ser seg absurd nok nødt til å understreke at det ikke er tradisjon for å diagnostisere personer med tilknytning til ekstreme politiske miljøer, med mindre de har symptomer på psykiske lidelser. Det må da være et selvsagt utangspunkt. Alt annet er en forsvarerskapt avsporing.
Det vesentlige spørsmålet for retten er ikke om Breivik enten er politisk terrorist eller sykelig motivert drapsmann. Spørsmålet er om han var frisk nok til å kunne straffes da han drepte 77 mennesker. Også det koker ned til et spørsmål om tvil.
For tvil er enda mer sentralt for påtalemakt og domstol enn for psykiatere.
Hvis det er tvil om diagnosen, konkluderer psykiaterne med ”ikke psykotisk”. Det er den sykelige tilstanden som skal påvises. Rettens utgangspunkt er det samme som i alle straffesaker: Tvilen skal komme tiltalte til gode. Ifølge en eldre høyesterettsdom kan konklusjonen derfor ikke bli straff hvis det foreligger ”rimelig tvil”. Det betyr tvungent psykisk helsevern hvis retten finner det tvilsomt at en tiltalt var tilregnelig.
Problemet er at rettspraksis etterlater tvil om hva som er tvilsomt. Høyesterett mente det ikke kan stilles like strenge krav som til å bevise at noen har begått et drap. Sannsynlighetsovervekt, altså over femti prosent, var imidlertid ikke tilstrekkelig.
Husby og Sørheim skapte vesentlige elementer av tvil om Breiviks tilregnelighet i forrige uke. Og den rimelige tvilen styrkes av usikkerheten rundt Aspaas og Tørrisens premisser og konklusjoner.
Uansett hvordan den vektes: Det er tvilen som vil sende Breivik på galehuset, ikke skråsikkerheten.